28.12.1995 – 28.12.2017

Året er 1995. Dagen er julaften og jeg har termin. Jeg er sliten av den store og tunge magen, men elsker å sitte i stolen min og dytte tre fingre inn mot magen for å kjenne om jeg får svar! Joda, der kom det en fot, eller var det en hånd? Vi er litt usikre på om det faktisk blir en gutt, men navnet er klart. HAAKON! Jeg snakker masse til Haakon, og kan ligge lenge om gangen og bare se på magen min. Det er et lite mirakel der inne, mitt mirakel. Gavene ligger under treet, pynten er framme og ribba stekes i ovnen. Vi er alene, det er best slik, hvem vet når «mirakelet» melder sin ankomst. Arne drikker rødbrus til ribba, jeg har cola. Vi er lykkelige og forelsket! Det går fire dager! Tidlig på morgenen våkner jeg og står opp. Rusler litt rundt da den første smerten kommer. Jeg kjenner jeg blir både glad og redd. Nå er det igang, om noen timer er jeg mamma! Vi kommer oss på sykehuset og fødselen går uten komplikasjoner og kl 11.42 blir det lille mirakelet mitt født. Jeg er sliten, men du verden for en lykkefølelse! Haakongutt blir lagt på brystet mitt og jeg har endelig blitt mamma! Mitt aller høyeste ønske er nå oppfylt og tårene renner av ren kjærlighet til min førstefødte, elskede gutt!

 

Året er 2017. Dagen er julaften og jeg føler ingen glede. Selv om bonusdatter er her med mann og skjønne Nehemiah, vårt barnebarn på snart 4 år er jeg helt tom. Det ligger gaver under treet, det står noen nisser fram, resten av pynten ligger fortsatt i esken. Vi trenger ikke pynte mer enn du har gjort mamma, det er fint som det er! Kirstimor har så rett, det er nok. Jeg ser på bildet ved siden av TV’n, bildet av Haakongutt, bildet av det ene mirakelet mitt og jeg kjenner på en sorg så stor at den er i ferd med å overmanne meg. Ribba blir satt fram, i år er mange rundt bordet, det er best slik, vi er ikke alene! Arne koser seg med akevitten sin, jeg har pepsi! Jeg er nummen, jeg er på en måte borte, jeg klarer ikke å ta del i samtalene som går rundt bordet. Jeg svarer nok, men husker ikke hva! Så går det fire dager. Jeg er våken lenge før dagen tenker på å starte, jeg sitter i stolen min og snakker til Haakon, det lille mirakelet mitt. Jeg ber ham hjelpe meg til å komme meg gjennom denne dagen også, akkurat som alle de andre dagene! Etter flere timer kommer de andre etterhvert, men dagen er tung! Senere på dagen tar vi turen til kirken. Presten har åpnet opp for oss slik at vi kan komme inn å tenne lys. Vi står fortsatt sammen Arne og jeg. Etter snart 25 år er kjærligheten trygg, men vi er sorgtunge og slitne, sammen! Du er borte vennen min, jeg savner deg og det vi ikke fikk sammen….du og jeg! Vi skulle jo hatt så mye mer. Gratulerer med dagen Haakongutt, det er din 22de bursdag! Jeg skulle så gjerne ha gitt deg gaver, lagd den middagen du hadde bestemt for så å se deg dra avgårde med venner for å feire dagen! Jeg skulle ha gitt deg en varm mammaklem og fortalt deg hvor glad jeg er i deg og så hadde det helt sikkert kommet noen tårer. Du ville ha gitt meg et litt oppgitt smil, men sagt æ e glad i dæ æ å mamma! 

Vi blåser ut lysene og går ut i desemberkulda!

31919442_10156452051560972_1099760765943939072_n

Aller siste hjemkomst!

Jeg vandrer igjen. Denne dagen har jeg gruet for noen dager. Arne er nede i kjelleren og tar siste finpuss på bordet. Det skal bli perfekt. Han beiser det brunt. Duken er klar, rosen står i vasen og lyset er satt i lysestaken. Jeg har tørket av bildet av Haakon. Han kommer hjem for siste gang!

DSC_0004

På sykehuset fikk jeg være med Haakon til det aller siste, men Arne har ikke fått tatt farvel. Og når det ble slik at Dennis skulle ta med urnen hjem hadde Arne et ønske om å få ha han hjemme over natten. Dagen etter skulle han ta med urnen opp til Trondheim. Alternativet var å sette urnen i kirken. Den tanken klarte jeg ikke, alene i ei vinterkald og mørk kirke. Nei, han måtte hjem. Så fikk jeg heller prøve å tenke som Arne, en aller siste hjemkomst. Nervene er urolig mens jeg vandrer fram og tilbake og bare venter på å høre bilen til Dennis skal stoppe utenfor. Alt er klart, huset er vasket, bordet ble perfekt og er ferdig pyntet….vi venter på Haakon! Så ringer det på døra og jeg kjenner at dette kunne jeg aldri ha forberedt meg på. Det er så altfor uvirkelig, grusomt! Arne går ut og møter Dennis, han tar urnen i armene og går inn. Vi holder rundt urnen og hverandre i gangen, vi gråter, det er vondt! Det var ikke slik du skulle komme hjem vennen!

Urnen blir satt på bordet, lyset er allerede tent, jeg trekker meg tilbake mens Arne står med tårer i øynene og snakker stille til Haakongutt. Ønsker ham velkommen hjem for aller siste gang. Jeg fører Dennis inn på stua og det er så godt å se ham igjen. Jeg får en god klem! Kvelden blir uvirkelig, der vi sitter i sofaen og planlegger de siste detaljene rundt bisettelsen. Uvirkelig….! Det blir sent før Dennis drar, Arne tar farvel med Haakon og går! Jeg blir stående foran urnen med hendene på lokket.

Jeg savner deg så fryktelig høyt vennen, mamma vet fortsatt ikke hvordan hun skal klare å puste uten deg, le uten deg, leve uten deg! Tenker du på meg Haakon, savner du mamma? Hvorfor måtte du ta dette stoffet Haakon, aner du hva vi må gå igjennom av smerte og sorg bare for at du i et øyeblikk tok en fatal avgjørelse? Skjønner du at jeg noen ganger blir fryktelig sinna, når for eksempel søvnen ikke kommer, når smerten er så stor at jeg ligger i fosterstillig på gulvet og gråter, når krampene tar tak i kroppen min? Mamma er så sliten vennen, jeg vil bare ha deg! Jeg vil ikke gå gjennom dette, jeg klarer det ikke, jeg trenger deg for å kjenne at jeg lever! Kan du passe på mamma i natt, mens du er her? Kan du stryke meg over håret og hviske i øret mitt: «Det kommer til å gå bra mamma min, jeg skal passe på deg og vi kommer til å møtes igjen på stjerna vår! Jeg har det bra!»30769050_10156420642840972_501107794_o

Vet du hva barnet ditt gjør på lørdagskvelden?

I skrivende stund har facebookinnlegget som jeg postet den 18/12 fått over 22 000 reaksjoner og nesten 14 000 delinger! Det er ganske enkelt helt utrolig! Jeg husker så godt den kvelden. Det blinket i mobilen min i ett sett, og jeg sa til Arne at vi kanskje kom opp i ett par tusen kommentarer før vi la oss. Det tok bare en liten time så var vi over det.

Så og si alle kommentarene var støttende og folk ga uttrykk for at dette stoffet hadde de aldri hørt om og takket for åpenheten. Vi hadde heller aldri hørt om MDMA før, det var helt nytt! Men vi leste oss opp på MDMA, vi fikk ny informasjon om canabis, de såkalte «ufarlige» stoffene som ungdommen nå sier! Har du som forelder nok informasjon til å ta praten med poden i huset? Vet du hvilke stoffer som sirkulerer i nærmiljøet, vet du hva du skal se etter, vet du egentlig hva de blir utsatt for når de sier de skal på fest! Vel, politiet sier at er det 10 stk på en fest, vil en bruke narkotika! Har du skylapper på vil du mest sannsylig trekke litt på smilebåndet og si at det er ikke ditt barn! Tar du av skylappene vil du se at barnet ditt blir eksponert for mange forskjellige stoffer! Og ungdommen selv går rundt og tror at bl.a. hasj er ufarlig! Da er det vårt ansvar å gi dem informasjon om at dette er helt feil, uten å bruke pekefingeren.

Kanskje var du en som røyka hasj i din ungdom, og det gikk jo veldig bra! Vel, nå er virkestoffet i hasj, THC, veldig mye sterkere enn da du røyka! 5 ganger for å være mer nøyaktig! Og det «snille» stoffet, CBD, som er der for å motvirke psykose, depresjoner og angst er uforandret eller i noen beslag også fjernet! Dette er det våre ungdommer nå går rundt og røyker på fester og som de tror er ufarlig! Og desverre ikke bare på fest! Det er veldig få ungdommer som sitter bak skolen på en kveld og drikker alkohol. Men røyke hasj, det gjør de! Så hvis ungdommen din sier h*n skal ut med venner, spør hvilke venner, hva de skal gjøre, hvor skal de! Så er det faktisk lov til å ta seg en tur på butikken samtidig som du sjekker på lekeplassen, skolegården, barnehagen eller skogen som h*n sa de skulle til! Møtes de kl 17 så har de masse av tid til å røyke litt hasj og ikke bli merket når de kommer hjem klokken 22! Det kan faktisk være at nettopp din ungdom lyver til deg og at h*n gjør helt andre ting enn det du tror! Min oppfordring til deg som forelder: Les deg godt opp på de «ufarlige» stoffene og ta praten med poden! De er faktisk ikke så ufarlig som de sier!

MDMA

 

 

Lyset er tent!

Jeg vil ikke møte dagen i dag! Jeg lukker øynene, drar dyna godt rundt meg, men pulsen har allerede steget og jeg hører slagene i øret! Natten ble kort igjen, jeg vet at denne dagen vil bli grusom. Jeg tar mobilen og står opp. Etter en tur på badet rusler jeg inn på kjøkkenet og setter på tevann. Gammel vane, jeg går på autopilot! Så går jeg inn på stua og tenner et lys foran bildet av Haakon.  Jeg stopper opp, ser flammen ta tak og jeg ser på Haakon. Kjære vennen min, jeg skal være med deg i  dag, helt til slutten, jeg slipper deg ikke!

Jeg er rastløs, jeg klarer ikke å slappe av. Pusten stopper ved brystet og pulsen er fortsatt altfor høy. Jeg vandrer, flytter på ting, jeg kjenner på angsten igjen. Nå i dag er den sterk. Jeg henter en lysestake og setter i et hvitt lys. Jeg tar av alt som står på bordet på stua og setter lysestaken midt på bordet. Tårene sildrer mens jeg snur meg og ser på bildet av Haakon. Jeg er her Haakon, mamma er sammen med deg. Jeg elsker deg vennen!

Vi setter oss sammen i sofaen, Arne og jeg. En mamma og en pappa! Lyset er tent. Ett enslig, hvitt lys! Klokken er snart 10 og jeg har mest lyst til å forsvinne. Hvor i all verden skal jeg hente mer styrke fra? Smerten jager i kroppen, i hver en nerve kjenner jeg hvor vondt dette gjør! Hvordan skal jeg som mamma komme meg gjennom dette? Jeg folder hendene, klokka slår 10 og jeg kjenner mammahjertet blør, det er et stort åpent sår! Det tar lang tid før jeg igjen klarer å puste normalt, men smerten blir sittende. Den verker i hele kroppen. Av alle ting man som forelder må ta stilling til, så må dette være det værste en mamma og pappa må gjennom.  På formiddagen får vi et bilde fra Dennis. Haakons urne står nå i sjømannskirken i London. Lyset er tent!

22685013_1863667466991929_1270673614_n

Minnestund i Svelvik!

Kirkeklokkene ringer for Haakon igjen. På ny skal vi gå gjennom en opprivende og forferdelig tung stund i en kirke. På ny skal vi minnes Haakon, denne gangen sammen med flere venner, bekjente og kollegaer. Foran alteret står et ensomt lys og brenner, det er pyntet med blomster ved siden av. Jeg trekker pusten, men det hjelper ikke. Der hvor jeg sitter ser jeg for meg begravelsen og urnen og jeg klarer ikke holde gråten tilbake mer. Dette er uutholdelig. Kirkeklokkene stanser og solosangene vi hadde i begravelsen høres atter en gang. Sogneprest Anette holder en vakker tale vi ville skulle handle om vennskap. Så reiser Arne seg. Han holder deler av minnetalen. Han ser sliten ut, min Arne og jeg får lyst til å gå bort til ham og holde rundt ham. Så ser han på meg. Han er ferdig og jeg nikker. Jeg prøver å smile til Kirsti og Petter Ikke vær bekymret, mamma skal klare dette kjære dere, jeg skal klare det! Jeg får boken av Arne og stiller meg foran mikrofonen og trekker pusten. De får en del av meg, av det jeg opplevde sammen med Haakongutt på sykehuset. De får angsten min, fortvilelsen og håpet, de får kyssene, klemmene og gråten. De får døden. Jeg lukker boken og løfter hodet. Tårene renner, jeg er ferdig.

Foran lyset som står og brenner er det laget et stort hjerte og ved siden av ligger det telys. Vi får gå opp og tenne hvert vårt lys. Jeg elsker deg gutten min, du vil alltid være med mamma, alltid! Vi setter oss og resten av menigheten kommer frem for å tenne lys. Midt i all grusomheten er det faktisk ganske vakkert. Vi har også denne gangen, sammen med Anette og Lisbeth klart å hedre og minnes vår Haakon på en varm og kjærlig måte. Det er en spesiell stemning i kirken i kveld, og køen av mennesker som vil tenne lys er lang. Det gjør godt å se, for jeg skjønner, der og da, at Haakon satte spor etter seg i så mange mennesker. Venner vi kjenner, venner vi bare har sett eller helt ukjente. Men de kjente min Haakon, på sin måte kjente de min Haakon godt nok til å minnes ham i kveld. Vi er mange i kirken, over 70 stykker som gråter over at et altfor ungt liv er borte for alltid, et altfor ung liv som har satt dype spor. Et altfor ungt liv……

 

When tomorrow starts without me
And I’m not there to see.
If the sun should rise and find your eyes
All filled with tears for me.

I wish so much you wouldn’t cry
The way you did today.
While thinking of the many things
We didn’t get to say.

I know how much you love me
As much as I love you.
And each time that you think of me
I know you miss me too.

When tomorrow starts without me
Don’t think we’re far apart.
For every time you think of me
I’m right here in your heart.

 

Kjære gode mannen min!

Jeg sitter på rommet til Haakon. Noen ganger finner jeg roen her inne, andre ganger gjør det bare vondt! Akkurat nå er det roen som råder! Vi to har det samme minnet av Haakon her inne. Jeg elsket å skremme han mens hans han satt her og spilte på pc’n sin. Han hadde hodetelefoner som blokkerte ut all lyd, så jeg brukte å åpne døra forsiktig, liste meg inn på rommet bak han for så forsiktig legge hånda mi på skulderen hans. Den samme reaksjonen hver gang! Han lettet fra stolen, selv om han hadde en stol under bordet så beina hans ikke var på gulvet. Hodetelefonene ble revet av i en fart og han brølte hver gang! Eller de gangene vi bare åpnet døra og han fikk med seg dette, ville han i en og samme bevegelse ta ned beina, snu seg samtidig som han løftet opp den ene «klaffen over øret» og si «HÆ»!

Dette er minner som med tiden vil bli gode, Arne. Vi kommer til å snakke om Haakon hver dag, vi bærer han med oss i hjertet og sjelen. Jeg skal være her for deg, hver eneste dag og sammen skal vi hedre Haakon i vår lille familie på en måte som han fortjener! Sammen!

I går sa du noe til Petter når vi satt og spiste middag. «Jeg har nå vært sammen med mora di i et kvart århundre!» Jeg ble 10 år eldre og satte brødskiven i halsen med det samme du sa det, så heretter foretrekker jeg at du sier 25 år, det høres mindre ut! I løpet av disse årene har vi hatt vår dose med motgang. Men vi har alltid støttet hverandre, alltid endt opp med å smile til hverandre! Alle de siste årene med arbeidsledighet har vært tunge, vi har ikke kunnet unne oss noen ting uten at det igjen har gått utover andre ting! Det har vært tunge prioriteringer, og tiden framover blir ikke enklere, vi har en ekstra bagasje å bære! En vi så gjerne skulle vært foruten, men nå var det engang oss det hendte, og da vet jeg at vi står sammen gjennom denne stormen også! For det er oss det!

Jeg er sliten, så fryktelig sliten. Jeg skulle så gjerne ønske at vi bare en uke kunne gjøre det som er godt for oss, uten at det fikk betydning for neste uke! Da ville jeg hatt 3 – 4 foredrag sammen med deg, snakket med ungdommene rundt omkring på forskjellige skoler og fortalt dem hvor farlig dette stoffet er. Fortalt dem om livet vårt etter at Haakon døde, kanskje noen ville tenkt seg om. Så ville jeg tatt en helg på hotell. Tenk det, ei helg, bare vi to! Jeg ville bestilt en kveld med spa, slik at vi fikk gjort noe med de stive og anspente musklene våre. Så ville jeg ha tatt deg med på en restaurant, trenger ikke å være en flott og dyr en. Bare slik at vi to kunne spist god mat og du hadde fått drukket litt god rødvin mens jeg hadde tatt pepsi max’n min. Kanskje, bare kanskje kunne vi ha danset litt igjen også. Det er lenge siden det! Så hadde vi ruslet tilbake til hotellet og tatt et glass vin før vi hadde tatt kvelden. Jeg skulle gitt deg alt dette Arnemin om jeg kunne, du har så virkelig fortjent det!  Jeg vet du er sliten, jeg vet du sørger, jeg vet du fortviler, men jeg vil alltid være her sammen med deg, jeg vil alltid elske deg og jeg vil alltid gjøre det som er best for oss. Du fortjener det også!

IMG_1130

Farvel Haakon, vi sees igjen!

Så er dagen kommet. 03.11.17. Haakon skal bisettes i dag og hvordan jeg skal komme meg gjennom denne dagen aner jeg ikke! Jeg sitter i dusjen klokken halv seks, søvnen kom ikke i natt heller og jeg er allerede utslitt, lenge før sola får stått opp. Jeg gråter, jeg klarer ikke å stoppe. Nå vet jeg hvordan det er ha angst. Pulsen dundrer i ørene, jeg er kortpustet, jeg svetter i det småkalde vannet og jeg skjelver i hele kroppen.

Kjære Haakon, vær hos meg i dag!

Bilen stopper og jeg skulle ønske turen til kapellet skulle vare i mange mil, men vi er der! Jeg har min lille familie i bilen, Arne ved min side og Kirsti, Petter og Marianne bak meg! Jeg har gått inn i min egen boble, der er jeg beskyttet fra alle de andre rundt meg, det er bare meg! Døren åpner seg og Arne tar hånden min. Kom Mona, vi må gå inn nå! Jeg lar ham føre meg bortover veien og inn mot kapellet. Jeg blir med, vet jeg må men vil ikke. Tør ikke møte det som venter meg!

Haakon, jeg trenger deg, ikke gå fra mamma!

Etter å ha hilst på mennene fra begravelsesbyrået, løfter jeg blikket…..Der, bildet av min vakre, skjønne sønn som smiler så varmt på et bildet omringet av blomster! Det er grusomt, så ubeskrivelig urettferdig. Jeg går sakte bort til blomstene på gulvet, ser det store hjertet av røde roser fra Arne og meg,  pappa og mamma, den vakre oppsatsen av et dobbelt hjerte med hvite roser fra Kirsti og Petter.  Den nydelige buketten fra Marianne og Tong. Tårene sildrer, det er ufattelig vanskelig å ta innover seg at dette nå gjelder oss. Her står vi, midt i kapellet og ser på urnen til var Haakon, 21 år og 9 mnd. Så lenge fikk vi elske deg vennen!

624.17 008

Haakon, mamma får ikke puste, hjelp meg!

Arne fører meg bort til en stol, Kirstimor hjelper meg så jeg får tatt av meg kåpen, jeg er så varm. Vi sitter og hører kirkeklokkene ringer idet «gutta mine» kommer! Haakons fire beste venner fra Svelvik. De kom opp til Trondheim for å ta farvel, de kommer aldri til å forstå hvor mye det betyr for meg! Vi gråter og gir hverandre klemmer. Så begynner solisten å synge første solo! «Eg ser» av Bjørn Eidsvåg. Jeg vugger fram og tilbake, prøver å holde tilbake hikstene som kommer, men det er nytteløst. Det gjør så altfor vondt. Etter en stund går Arne opp for å holde sin minnetale. Ikke om Haakon, men til Haakon. Han tegner et bilde av Haakon slik han var.  Varm og lun, glimtet i øyet, humoren, rettferdigheten, staheten….Takk Arne! Så kommer neste solosang, fra Kirsti, Petter og Marianne. «He ain’t heavy, he’s my brother» Kirsti sitter ved siden av meg og vi holder hender, støtter hverandre, trøster!

Haakon, ikke gjør dette, kom tilbake til mamma!

Det er salmer. Dennis holder en vakker tale om hvordan vi møttes på sykehuset i Essex og hvordan han opplevde å være tett på oss i ettertid. Så kommer siste solosang. Den vakreste sangen jeg noen gang har hørt, som Kirsti fant fram noen dager etter Haakons dødsfall! «Mamma, hør på denne om du orker, kanskje vi kan bruke denne i begravelsen?» Takk Kirsti, den var ubeskrivelig vakker! Aron Wright med «Home». Du kan høre den her! Jeg prøver å lytte til teksten mens jeg klamrer meg til Arne. Jeg vet nå at snart kommer det verste!

Haakon, mamma er kjemperedd, jeg klarer ikke å ta farvel!

Så merker jeg at folk reiser seg, det skraper i stoler mot golv. Kirsti kommer mot meg med kåpen min! «Her mamma, jeg skal hjelpe deg jeg!» Jeg får øye på Arne idet han har urnen til Haakon i hendene og jeg er nær ved å besvime! Petter og Kirsti holder seg helt i nærheten av meg, de forstår, selv gjennom sin egen smerte klarer de å støtte meg! Orgelet spiller tonene av «Amazing Grace» idet vi går de tunge skrittene mot graven. Petter holder seg ved siden av meg, vi er der for hverandre, støtter, mens Kirsti går fram til pappan sin, legger den ene hånden på ryggen mens hun legger den andre på urnen.

Farvel storebror, vi glemmer deg aldri!

Arne står foran graven, et lite hull i jorden. Siste hvilested for en som så vidt hadde begynt å leve. Som ikke fikk oppleve det å være voksen. Som ikke fikk stifte sin egen familie, få sine egne barn. Som ikke fikk oppleve den rene og uforbeholdne kjærligheten det er å ha barn. Som ikke rakk å bli eldre enn 21 år og 9 måneder.  Novemberkulden er rå, den smyger seg inn under alle klesplaggene og men jeg føler den ikke!

Haakon, vær sterk vennen min, mamma er her!

Etter det som må være det værste en pappa gjør, reiser Arne seg opp. Han har forsiktig, med ærbødighet, smerte og bare en stolthet en sørgende pappa kan vise, senket sin elskede sønn ned i hans siste hvilested. Presten begynner å synge » Fager kveldssol smiler», en av sangene vi så ofte sang for Haakon når kolikken herjet som værst i den lille kroppen, natt etter natt.  Jeg klarer ikke å holde gråten tilbake, sorgen skraper meg opp og smerten er uutholdelig.

Kjære Haakonguttenmin, mamma må gå nå, det er ikke mer jeg kan gjøre! Unnskyld lille venn, jeg klarte ikke få deg gjennom dette, jeg er så fryktelig lei meg! Men ikke glem mamma Haakongutt, for jeg trenger deg i livet mitt!

 

 

Sliten, men takknemlig!

Noen uker etter jeg kom hjem fra England kjente jeg behovet for å få ned tankene mine på papir. Det ble for mye uro i hodet, og jeg vet at det hjelper å skrive. Dessute merket jeg at hukommelsen ikke var som før. Det meste ble glemt, og det skremte meg at jeg faktisk kunne glemme ting som skjedde på sykehuset så det var viktig å få det ned. Og jeg har alltid vært glad i å skrive. Nå i ettertid tror jeg faktisk at det å skrive så tidlig i prossessen har hjulpet meg masse.

For å gjøre en lang historie kort, holdt vi vårt første fordrag for konfirmantene og foreldre her i Svelvik den 03/01. En utrolig tøff opplevelse, ikke bare for oss, men for de som var tilstede også. Tilbakemeldingene varmet og vi fant ut at dette måtte vi fortsette med. Selv om den psykiske påkjenningen for min del gjorde at jeg ble liggende i 2 dager med migrene. Men det var vanskelig å holde tråden, ingenting skjedde på flere uker og folk var vel egentlig ikke interssert i å putte et foredrag inn i en ellers fastlagt hverdag. Helt til Arne tok kontakt med Norsk Narkotikapolitiforening. De har et tett samarbeid med Larvik Politi, som igjen driver tung, holdningsskapende arbeid for ungdom og foreldre i Larvik og omegn mot rus. Vi ble bedt med på et møte og så var det gjort. Mandag holdt vi vårt første foredrag sammen med politiet i Larvik for foreldrene til 7-klasse. Det ble sterkt. Jeg var fryktelig nervøs, det er en tøff historie jeg skal fortelle. Arne starter med å fortelle en del om Haakon, at han faktisk var en gutt i gata, som alle andre gutter. Han forteller litt om Haakons opphold i England. Han snakker en del om MDMA og hva det gjør med kroppen, at det virker individuelt på personer. Og han snakker litt om de tilbakemeldingene som har kommet i form av misstro. At Haakon ikke kunne dø av MDMA da det er umulig, at det faktisk er farligere å ri på hest!! Så kommer vi til min del. Jeg gir dem alt. Skal vi nå fram, virke troverdig så kan vi ikke holde igjen, da virker det mot sin hensikt. De får min historie fra jeg alene sitter på flytoget til jeg står foran døren inn til intensiven, og helt til Haakon dør i mine armer. Jeg skjelver i beina, jeg gråter, jeg klarer knapt å løfte papiret foran meg for å skifte side for skjelvingene er så store. Jeg må ta flere pustepauser. Det er tøft, men det er viktig. Når vi er ferdige er tilbakemeldingene kun postive, og det varmer så utrolig, de kan aldri forstå hvor mye det ene «Takk» betyr for oss da. Det er en bekreftelse på at det vi gjør er både riktig og viktig. Så i går holdt vi et nytt foredrag for en gruppe russ i Drammen. Utelukkende positive tilbakemeldinger og vi ble bedt om å holde et nytt fordrag mandag neste uke for andreårs videregåendeelever.

Det gir meg energi der og da, men når vi har kommet hjem er jeg helt tom. Det tømmer meg for alt, men det er litt godt også, for jeg sitter faktisk igjen med en følelse av at vi blir hørt, at det går inn og at mennenskene vi snakker til tar til seg historien vår. Ikke en eneste russ tok tak i mobilen sin under det 45-minutters lange foredraget vårt, og det vil jeg tro betyr litt. Jeg prøver å puste med magen, jeg prøver å ta vare på meg selv, selv om dagene for det meste tilbringes i sofaen. Nummenheten har jeg fortsatt, savnet etter Haakon vokser seg bare større etter hvert som dagene går, men jeg overlevde og begynner smått om senn å leve også. Og det er også takket være Tale, som ga meg et gavekort på Impuls! Kjære Tale, tusen hjertelig takk. Og Karina på Impuls i Svelvik, verdens beste! Du er balsam for både hår og sjel, tusen takk!

30176411_10156394799770972_825919170_o

Natten er værst, uten tvil!

Jeg kjente den igjen i går kveld. Den etter hvert så velkjente uroen i kroppen. Den uroen som er hakket verre enn den som har bitt seg fast. Musklene spenner seg, skuldrene blir harde og kjeven stivner i et hardt bitt! Det er bare å glemme å gå og legge seg. Tankene er et eneste kaos, de går fra bildene fra sykehuset, samtaler jeg hadde med lege, minner av Haakon som liten gutt, første skoledag! Jeg minnes ham når han kom opp trappa på togstasjonen, med den svarte jakka, det blonde håret under den blå capsen og smilet. Det smilet som fikk tårene til å renne i pur glede over at han endelig var kommet hjem igjen! Jeg husker siste gangen!

Klokka er 02.55 Jeg prøvde å sove, i nesten 2 1/2 time lå jeg i senga og vrei meg. Uroen verker i hele kroppen, det gjør fysisk vondt! Ikke var jeg klar over at en slik sorg gir så fysiske smerter. Tankene går tilbake til Trondheim og 2 netter før begravelsen. Vi hadde ankommet byen på ettermiddagen, og allerede på flyet fikk jeg migreneanfall. Det var så godt å holde rundt Kirstimor igjen og jeg klarte å bli en tur på restaurant for å spise middag, men så måtte jeg på hotellet å legge meg! Utover kvelden økte smertene på og jeg ble svimmel og kvalm. Dårlig mage gjorde at jeg ikke fikk ligge, men måtte til stadighet sjangle meg inn på badet. Så kom smertene i brystene! Hvordan er det mulig? Jeg har aldri hatt brystbetennelse før å nå skal jeg få det i begge brystene? Hver bevegelse var en pine og jeg klarte ikke engang å ha dynen over meg når jeg lå på ryggen! Så kom skjelvingene, i hele kroppen, men ingen feber! Jeg ristet, klarte ikke å holde beina rolig, hele kroppen skalv. Arne lurte på om vi skulle ringe lege, men jeg klarte ikke tanken på å skulle forlate rommet, jeg klarte det bare ikke. Jeg tok 2 paracet i håp om at smertene i hodet skulle gi seg, men vet at ingenting hjelper mot migreneanfallene jeg har! Jeg er redd! Skikkelig redd når jeg merker at trykket i brystet kommer. Det gjør ikke vondt, bare et trykk, som om hele brystkassen suger seg sammen samtidig som jeg kjenner pulsen i halsen dunke! Blodtrykket, det er noe med blodtrykket! husker jeg at jeg tenkte! Jeg sov ingenting den natten, og når klokken ble 08 ringte jeg legekontoret! Jeg gråt, hikstet mens jeg ba om hjelp! Jeg skal begrave min sønn i morgen og jeg er redd jeg ikke kan være der for ham! Hjelp meg!! Redningen ble nesespray mot migrene! I ettertid har legen min fortalt meg at sorgen fikk utslag i fysiske smerter. Smertene i brystene var så enkelt som at hormonene var i ubalanse. Sorgen og savnet, samt den psykiske påkjenningen av å skulle begrave min sønn ble for tøff, det ble kroppen sin måte å si ifra! Akkurat som nå, midt på natta er kroppen i helspenn, nakken er stiv og hodepinen slipper ikke taket! Det blir nok en lang dag i morgen!

Kjære lille gutten min, kom og rekk meg hånden din!

Ingen er der i verden her, som holder av deg som jeg!

Hvor enn du ferdes skal du ett du minnes,

at her hjemme bestandig finnes!

En som venter og tenker på,

sin elskede, lille gutt! 

 

Haakon som konfirmant

Kjære Haakon!

Det er påskeaften i dag vennen! I går var det 6 måneder siden du forlot oss, 6 lange og tunge måneder hvor tiden bare går, men for oss så er det fortsatt som om det hendte i går! «Ta vare på de gode minnene,» sier de! Ja, vi har masse minner, men ingen av de er gode nå, det er bare vondt! Det er for tidlig! Du er rundt meg hele tiden, uansett hvor jeg er, er du der! Men jeg kan ikke føle deg, jeg bare kjenner savnet etter deg tærer i meg!

I dag måtte vi til Drammen og vi kjørte forbi Nøsted, skatehallen! Jeg tenker alltid på deg når vi kjører der. På den gangen du ringte meg og ba om å bli hentet for du hadde ramlet og slått deg. Du hadde så vondt i beinet og armen. Når vi var kommet nesten fram ringte Kirsti og fortalte at Petter hadde ramlet hjemme og slått hodet sitt og at vi måtte skynde oss å komme hjem! Heldigvis så var det ikke så alvorlig på noen av dere og i ettertid kunne vi smile av hele greia! 5 minutter etter Nøsted passerer vi «Betongen», skateparken. Og jeg så deg så klart for meg, lyslugget og kjapp, på Inlines. Du fulgte aldri strømmen og stod på skateboard, du ville ha Inlines. Og du var rå! Vi satt mange timer på plenen å fulgte med deg! Husker godt den dagen det var oppvisning der og «speakeren» annonserte  over høytaleranlegget «Så hilser vi den kule gutten, som den eneste som bruker Inlines!»  På vei hjem passerer vi «Betongen» på den andre siden! Og jeg ser hamburgersjappa Casino Drive In! Nye minner kommer strømmende på! Ikke lenge etter du hadde fått ditt første bankkort, var jeg inne og sjekket, da det som vanlig hadde forsvunnet penger litt for fort og du hadde noen forklaringsproblemer på hvor de hadde tatt veien! Over 100 kroner på et Casino!!! Jeg ropte deg ned og var ganske fortørnet over at du hadde brukt penger på et casino! «Æ hadd så lyst på en hamburger schø mamma» 

Siste stopp i dag ble Rema og innkjøp av godteri til påskeeggene til Kirsti og Petter! Det var like før gråten tok meg! Jeg klarte ikke å ta ned en pose med Dundersalt, ditt favorittgodteri. Jeg kikket forbi Stratosen. Det ble bare 2 RedBull. Det ble bare 2 av alt. Det ble bare 2 påskeegg! Og jeg vet at hadde du vært hjemme i dag, så hadde du, tross i en alder av 22, gledet deg barnslig over å måtte lete fram påskeegget, åpnet det og blitt både glad og takknemlig over RedBull, Dundersalt og Stratos pluss litt mer. Tusen takk mamma, dette skal bli godt! Med et lunt smil og glimt i de blå øynene! Så hadde du tatt med påskegget på rommet ditt og spilt spill fram til middag!

Nei, det er desverre altfor tidlig med gode minner, du skulle heller ha vært her og skapt flere minner i mange år! Du skulle ha vært her Haakon!

Haakon i spillmodus