Det vil alltid mangle en!

Mamma får ikke sove igjen Haakongutt. Jeg prøvde, men etter en time ga jeg opp! Savnet etter deg sliter meg istykker, jeg finner ikke roen mer. Hele meg skriker etter deg, hele kroppen er anspent og jeg føler jeg er ofte langt nede! Langt der nede der det er mørkest å være, men jeg kravler meg opp igjen, et lite stykke før jeg atter en gang ramler ned! Jeg sliter vennen, mamma takler dette dårlig nå. Sorgen gir meg ikke noe pusterom, den skraper meg opp litt etter litt for hver dag som går, den har skarpe kanter som gjør at jeg blør innvendig! 

Kirstimor kom hjem i går kveld. Det gjorde så godt, endelig kunne jeg holde rundt henne og gi henne en varm mammaklem. Men gråten presset på når jeg dekket bordet til fire! Det skulle vært fem vennen, det skulle vært fem. Sorgen viker ikke for gleden ennå. Mulig det er for tidlig, mulig jeg presser for mye. Men jeg er så redd for å såre de andre her hjemme Haakon, jeg må jo være en mamma som er tilstede også. Jeg sliter, det er tungt! 

Du skulle kommet hjem i går du også Haakongutt! Vi skulle ha satt oss i bilen og kjørt til stasjonen, stått på perrongen, strukket halsen med løftet hodet for å få øye på deg så tidlig som mulig. Jeg ville hoppet opp og ned og klappet litt i hendene mens jeg hadde småropt til pappa: «Der, der er han, der kommer han, ser du ham?» Jeg ville ha løpt imot deg, holdt rundt deg med den ene hånden samtidig som jeg hadde gitt deg en varm mammaklem med den andre hånden min på kinnet ditt! Du ville ha gjengitt klemmen og smilt litt oppgitt, men glad for å se gledestårene mine du visste ville komme! Hjemme ville bordet vært dekket til fem og vi ville ha sittet lenge ved bordet og pratet sammen. Pratet sammen om ting dere har opplevd i vinter, ting som har skjedd hjemme og planer for sommeren! Når alt hadde vært ryddet bort, ville jeg ha satt meg i stolen min og kjent på lykkefølelsen av å endelig være en komplett familie igjen. Du vil alltid mangle vennen min, familien min blir aldri komplett igjen, aldri……

624.17 001

 

 

Det første marerittet!

Det er bare en liten uke siden jeg kom hjem fra England. Mesteparten av døgnet tilbringes i sofaen, under pleddet, støttet opp av puter! Jeg får ikke mange timene med søvn, hverken på dagtid eller natten. Jeg er utslitt, kroppen skriker etter søvn, men den nekter å komme! Jeg sovner rundt midnatt og står opp i 03-tiden. Jeg tør ikke å ligge våken i senga, det er bedre å tenne masse lys i stua og krølle seg sammen i sofaen! Kroppen er nummen, sorgen har overmannet meg og jeg er i sjokk. Ikke sover jeg, jeg spiser og drikker altfor lite, jeg kjenner meg ikke selv, jeg klarer ikke å være mamma!

Jeg enser de andre rundt meg, jeg har alltid noen sammen med meg i sofaen. Men jeg klarer ikke å være til stede. Smerten river i hele kroppen og jeg gråter, sorgen og savnet er ubeskrivelig, det er grusomt. Jeg snur meg slik at jeg ligger med hodet inn mot sofaputene. Prøver å stenge alt ute, det er altfor vondt å ta alt innover seg!

Jeg får ikke stanset blodet! Jeg har panikk, det blør for mye fra såret på armen, det blør for mye fra nesen! Jeg løper bort til vasken og henter nye kluter med vann på, jeg må få stoppet alt blodet! Tilbake til Haakon igjen vasker jeg ham i ansiktet mens jeg forteller ham at alt skal bli så bra, det tar bare litt tid. Men jo mer jeg vasker, desto mer blod kommer det! Jeg har panikkangst, jeg kysser Haakon, jeg gråter mens jeg roper...Stop the blood!! It’s too much blood, help me…I need to stop all that blood!!!

Jeg våkner av at jeg ikke får puste, jeg hiver etter pusten mens jeg hører meg selv rope høyt! Jeg skriker etter hjelp, jeg fekter med armene…Haakon, hvor er du? Hva skjedde Haakon? Du kan ikke bare dra fra mamma, du sa jo du ville komme hjem! Jeg trenger deg her hjemme Haakongutt! Så hører jeg stemmen til Arne i øret mitt, han ligger oppå meg i sofaen, holder meg fast mens han i redsel ber meg våkne, ber meg innstendig om å puste…Monamor, du drømmer, du må våkne Mona! Pust, pust Mona, du må puste med magen…Jeg elsker deg Monamor, hysj…det kommer til å gå bra, du må bare puste Monamor!  Jeg hører hva han sier, men angsten i drømmen finnes i våken tilstand og det tar lang tid før jeg roer meg, det tar lang tid før jeg klarer å puste! Minnene fra sykesenga er blitt levende! Etter denne opplevelsen blir det plutselig skummelt å sove, jeg tør nesten ikke å lukke øynene i fare for å få et nytt mareritt! Så vi inngår en avtale, hvis jeg sovner og begynner å rykke til i kroppen og lage lyder så skal noen vekke meg med en gang! Jeg ble vekket flere ganger!

IMG_4151

 

«Nei, det er helt normalt» sa psykologen!

Jeg tar på meg jakken min, lue og skjerf. Det er kaldt ute og nysnøen ligger som et hvitt laken der den er urørt! Det knaser i snøen når jeg går, med tunge skritt. Jeg prøver så ofte jeg orker å gå når jeg har time til psykologen. En gang i uka, det bør jeg klare, men ikke alltid! Denne dagen kjenner jeg vinterlukten, det er friskt ute og den biter litt i kinnene! På vei til psykologen bruker jeg alltid å fokusere mye på forhånd. Jeg vet at disse timene er tøffe. Det blir alltid masse gråt, masse skjelvinger, det gjør så fryktelig vondt å snakke samtidig som jeg vet at det er viktig! Jeg har så mange bilder i hodet fra døgnet med Haakon som må bearbeides, som jeg må ha hjelp til!

Denne gangen tenker jeg å ta opp noe som skremmer meg! Jeg lurer veldig på om det er galt av meg å tenke slik, er jeg helt alene om tankene, er jeg på kanten av stupet! Jeg går opp trappen og ringer på døren. Etter noen minutter sitter jeg i stolen med en kopp te foran meg! Jeg gruer meg, synes alt er bare vondt. Så, hvordan har denne uka vært da Mona? Jeg ser på henne og lurer på hvordan jeg skal begynne. Det tar ikke lang tid før tårene kommer, jeg stammer og har problemer med å holde koppen. Jeg er redd, redd for å ikke klare mer! Jeg er redd, fordi jeg tenker mer på å være sammen med Haakon enn det å være her! Er ikke min kjærlighet til de andre sterk nok, er jeg mer opptatt av sorgen enn de som faktisk lever rundt meg! Jeg trenger virkelig hjelp, hvis ikke er jeg er redd for at…Jeg klarer ikke å si ordene høyt, de skremmer vettet av meg! Ennå skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare dagene med en så stor sorg, den fortærer meg. Nei kjære deg, det er helt normalt! Alle som opplever en traume leter etter en utvei ut av smertene, sorgen og savnet, men for de aller, aller fleste er det nok med at de vet at de har en utvei! Bare en promille benytter seg av det, de andre lærer seg å leve med sorgen!

Det var det jeg trengte å høre. Jeg begynner ikke å bli gal, det er helt normalt å tenke slik jeg gjør! Men jeg blir ikke lettet slik jeg hadde håpet på, jeg bare aksepterer svaret. Jeg er også tung når jeg rusler hjemover! Det er lite glede å spore ennå i hverdagen og jeg aksepterer det også. Jeg vet at dette kommer til å ta tid, lang tid. Jeg må være tålmodig og ta imot de små glimtene jeg får som kan gi meg et smil, litt latter. Jeg må ha troen på at en dag, en dag så kommer jeg til å stoppe opp på kvelden å tenke: «Dette har vært en god dag!» Da skal jeg ta imot den følelsen og jeg skal kikke opp på stjerna vår og smile til Haakon! For den dagen kommer, det vet jeg!

DSC_0103

Panikkanfall på Gatwick!

Denne mandagen hadde jeg aldri klart meg uten Dennis! Han henter meg i sjømannskirken i London, blir med meg opp til Gatwick Flyplass. Ordner med all bagasjen jeg har med og tar meg med mot sikkerhetskontrollen. Der finner han området hvor de som trenger hjelp videre melder seg. Så sitter vi sammen og venter, han forlater meg ikke før hjelpen kommer. Vi tar farvel med en god klem og jeg følger en heller brysk mann med ansvar for et eldre ektepar. Jeg prøver å holde fokus, men merker at jeg plutselig er alene. Jeg kommer meg gjennom sikkerhetskontrollen, men der åpenbarer det seg et vrimmel av mennesker! Det er folk overalt, det er stemmer overalt. Jeg finner meg en søyle jeg kan støtte meg på, beina svikter til tider under meg. Det er kun 1 1/2 døgn siden Haakon døde i mine armer, 1 1/2 døgn siden jeg mistet en del av meg selv. Jeg er traumatisert og i sjokk, og der står jeg helt alene, sammen med en horde av mennesker! Så kommer det! Det begynner i brystet, det snører seg sammen samtidig som det begynner å prikke i huden! Jeg hører pulsen dundre i ørene og jeg skjelver i hele kroppen. Jeg kan ikke bryte sammen nå, ikke her! Jeg er vettskremt, livredd. Jeg har lyst til å skrike at alle stopper opp og er helt stille, det er altfor mye bråk rundt meg! Jeg får tak i mobilen min, jeg må få tak i Arne! Jeg trykker mobilen hardt inn mot øret, så hører jeg stemmen hans! Pust, jeg får ikke puste Arne, hjelp meg…jeg får ikke puste! Han hører meg ikke i alt bråket og jeg finner ikke stemmen min! Hjelp meg Arne, du må puste med meg, jeg er redd! 

Jeg får se den bryske mannen igjen og jeg går etter ham, han går altfor fort! Så kommer vi til en inngjerdet sirkel hvor det sitter fullt av folk! «Pust med magen Monamor, helt inn og så ut gjennom munnen! Jeg er her sammen med deg, jeg elsker deg! Pust inn Mona! Jeg får beskjed om å finne meg en stol og jeg gjør som jeg får beskjed om. Jeg prøver å stenge ut alle rundt meg og bare fokusere på stemmen til Arne! Jeg gråter ukontrollert, jeg klarer ikke å stanse skjelvingene som rir i hele kroppen, jeg klarer ikke å puste! Ikke legg på Arne, ikke forlat meg nå! Jeg trenger deg, jeg får ikke puste. Det stopper i brystet Arne, jeg klarer ikke mer Arne! Jeg klarer det ikke….Det kommer en dame som ber om passet mitt og hun får det! Jeg tenker ikke klart, det kunne ha vært hvem som helst! Når hun kommer tilbake med passet har hun med et glass vann, men når jeg tar imot det mister jeg det i gulvet, jeg skjelver for mye! De har tydeligvis fått beskjed om hva som har hendt for jeg husker hun kondolerte meg! Jeg sitter ytterst på stolen, akkurat som om jeg er klar til å rømme, jeg vugger fram og tilbake mens jeg fokuserer på stemmen til Arne! Hører du meg Monamor, vi puster sammen, dette klarer du, du er sterk! Om ikke lenge er du hjemme, vi skal ta oss av deg når du kommer hjem Monamor! Pust helt med magen…..så ut igjen…jeg elsker deg! 

Så kommer det en mann med rullestol mot meg og ber meg sette meg i den. Idet jeg reiser meg på skjelvende ben kjenner jeg noen stryke meg over ryggen. Jeg tenker det må være den mannen som satt ved siden av meg, men jeg løfter aldri blikket for å se! Jeg er redd for å miste fokuset. Jeg vet at mister jeg stemmen til Arne nå så bryter jeg sammen. Jeg blir trillet helt fram til gaten hvor noen igjen ber om passet mitt! Så kommer jeg gjennom og blir satt helt alene! Der sitter jeg i det som føles som en evighet, mens jeg ser de ved skranken prater om meg! Det er roligere her, ikke på langt nær så mye bråk. Jeg har fortsatt Arne med meg og jeg klarer å fortelle ham hvor jeg er! Det går litt bedre, jeg klarer å puste bedre, men gråten klarer jeg ikke å stanse! Aldri før har jeg følt meg så ensom og alene som når jeg satt i den rullestolen og kikket ned i gulvet!

Jeg skal klare det Haakongutt! Jeg skal klare å komme meg hjem! Jeg savner deg så uendelig mye, jeg kan ikke tro du er borte! Mamma må hjem til Kirstimor og Pettergutt vennen, det er ikke mer jeg kan gjøre i England nå! Det var ikke slik det skulle bli! Du skulle jo komme hjem en tur før du dro opp til Trondheim. Du ville hjem sa du! Hvordan skal jeg noen gang klare å puste normalt uten deg? Hvordan skal jeg kunne leve som før uten deg? Hvordan skal jeg være mamma? Kjære Haakongutt….kom tilbake, mamma trenger deg, trenger stemmen din, trenger smilet ditt, trenger å gi deg kjærlighet og omsorg! Jeg trenger deg vennen! 

Vi møtes igjen Haakon!

God natt, sov godt vennen, mamma elsker deg høyest av alt! 

Jeg klarer ikke mer, jeg klarer ikke å ta farvel mens jeg ligger ved siden av Haakon, det blir for endelig! Så jeg lover ham at jeg skal komme til ham i morgen, før jeg drar hjem! Jeg klarer heller ikke å stanse gråten, tårene sildrer mens jeg gir Haakon det siste kysset! Jeg får følge inn på rommet mitt, beina klarer knapt å holde meg oppreist og jeg gråter bare slik en mamma kan gråte når hun har mistet det kjæreste hun har. Jeg husker ikke så mye av natten, annet enn en samtale med Arne om hvordan vi skulle informere Haakons venner rundt omkring i verden. Nærmere halv ett på natten ble det lagt ut en melding på siden til Haakon om hva som hadde skjedd. Ikke lenge etter begynte meldingene å renne inn på min mobil. Jeg lot dem være. Så kom det en sykepleier inn! De hadde klipt av to lokker av håret til Haakon og lagt de en vakker pose som jeg fikk! Jeg husker jeg knuget disse når jeg la hodet på puta! Jeg må ha duppet litt, men natten ble fryktelig lang og ensom. Søvnen nektet å komme og gråten stoppet aldri. Jeg så bare frem til å møte Haakon igjen før jeg skulle dra!

Timene snegler seg avsted, tid er uvesentlig, ingenting betyr noe som helst! Men jeg begynner å uroe meg over at ingen kommer og henter meg slik at jeg får møte Haakon igjen. Så, langt ut på formiddagen kommer en sykepleier inn med alvorlig mine. De har fått beskjed om at ingen får komme i nærheten av Haakon. På grunn av at han døde av MDMA er det nå satt igang etterforskning! Jeg kan ikke tro det jeg hører og jeg føler de tar fra meg det siste jeg lovte Haakon. Sykepleierne gjør virkelig hva de kan, mer enn man kan forlange, men svaret er og blir nei! Jeg husker jeg har Arne på mobilen, den ligger i senga hvor han prøver å roe meg, men jeg er hinsides all fornuft! Jeg er sint! Jeg forstår ikke! Jeff sitter ved siden av meg i senga og sier han har gjort alt det han kan, men det hjelper ikke meg der og da! Jeg skriker ut min smerte, skriker ut mitt sinne og min sorg! Arne stakkars er hjelpesløs, han når ikke fram! Så får jeg beskjed om at politiet er her og de lurer på om hun kan komme inn! Hun vil stille meg noen spørsmål angående Haakon og jeg må skifte fokus! Jeg kommer ikke på hva hun spurte om, men jeg husker hun gir meg Haakons pass og minibankkort! Jeg ser på bildet av Haakon og jeg hulker, gråten overmanner meg og jeg vil bare se Haakon! Så sier hun at hun har Haakons bagasje med seg, men at jeg ikke kan få den før i morgen kl 08! Da renner det over for meg! Jeg er blindet av sorg, blindet av smerte, de tok fra meg muligheten til å ta et siste farvel, så sitter hun der og sier at hvis jeg vil ha med Haakons bagasje kan jeg ikke dra hjem idag! Jeg er faktisk på vei opp av senga i fullt raseri når Jeff legger den ene armen over nakken min og den andre over beina mine og presser meg ned i senga! Luften går ut av meg og jeg har ikke mer styrke igjen, jeg er tappet. Jeg gir opp! Jeg legger meg ned og gråter, med hårlokkene til Haakongutt i hånden min! Jeg så vidt enser at politibetjenten forlater rommet! Jeg bryr meg ikke! Men ikke lenge etter kommer hun tilbake. Hun ber ydmykt om forlatelse og sier hun har tatt noen telefoner! Hun har med bagasjen. Ikke lenge etter sitter jeg i drosjen, med lokkene til Haakon fortsatt i den ene hånden min!

Kjære Haakon, mamma fikk ikke lov til å ta farvel med deg! Unnskyld for at jeg ikke klarte å gjøre mer for deg! En mamma skal jo fikse alt, men dette klarte jeg ikke Haakongutt! Jeg er så fryktelig lei meg, hadde det hjulpet hadde du fått hjertet mitt! Mamma må dra nå vennen min, men du er med meg, for alltid, i hjertet mitt! Dra opp til stjerna vår vennen, vent på mamma der, vi møtes igjen skjønner du! Jeg vet ikke når, men vi møtes igjen! 

Jeg elsker deg…….

IMG_2782

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Russ 2014

 

IMG_0678Året er 2014 og på gårdsplassen vår står det en sliten, gammel van. Haakon og vennene har spleiset og nå står den her. Stemningen er stor og iveren etter å komme igang med mekkingen er så til de grader til stede. De er 7 gutter som står på. Hver ettermiddag og hver helg kommer de fleste. De jobber og står på! Noen kan mye fra før av, andre vet ikke hva en skiftnøkkel er, men det spiller ingen rolle. Alle bidrar der de kan og de holder på til nær midnatt hver helg! Jeg stiller med mat. Ingen av guttene tenker på å ta med matpakke, de kommer tidlig og drar seint. Så jeg bidrar med sjokoladekake, pizza, boller og brus! De fikk til og med servert et tårn av pølser med brød langt etter midnatt når det nærmet seg slutten.

Så etter to forsøk ble russevanen godkjent, samme dag som russetreffet i Stavanger startet. Så gutta lastet opp og dro. Vi hadde god kontakt med Haakon under alle dagene med rulling og alle treffene, men det var en dag jeg ikke fikk svar. Kjente jeg ble urolig da flere av kompisene heller ikke hadde sett noe til ham. Telefonen hadde han ikke ladet så det var nytteløst. Til slutt la jeg ut en litt humoristisk etterlysning på FB, for å ikke virke desperat da! Gutten var på den siste plassen jeg trodde han skulle være, nemlig skolen! 17 mai ble en festdag, sliten, men så fornøyd! Det var en stolt mamma og pappa den dagen. Og når jeg etter noen år spurte Haakon hva den beste tiden har vært kom det alltid Russetiden mamma, den var knall! 

IMG_0721

Det ble en tung dag i dag Haakongutt! PC’n din og mobilen kom fra England. Jeg ble sittende med pc’en i fanget og mobilen ved hjertet og gråte! Du hadde hele livet ditt i den pc’n vennen. Jeg satt og holdt den og skulle så ønske jeg kunne føle noe annet enn en så stor smerte og sorg, men savnet etter deg er fortsatt som et åpent sår. Vi skal ta godt vare på den for deg, vi skal behandle den med respekt, det fortjener du. I morgen blir mamma hjemme vennen. Jeg savner deg og elsker deg så ubeskrivelig høyt vennen! 

Husker du blåbærlynget Haakon?

Jeg har tatt turen ned til Batteriøya! Sola skinner, men den varmer ikke og vinden er sur, så jeg finner meg en plass ved ei hytte slik at jeg sitter i le for vinden. Jeg har tatt med meg kaffekoppen min og boka jeg skriver i. Håper på å finne litt ro i et ellers så urolig sinn, men tankene er langt tilbake i tid. Minnene er ustoppelige, jeg vil ikke de skal komme. De bare minner meg på hva jeg ikke kan få, minner meg på hva jeg hadde som jeg savner.

Jeg savner kveldsstellet. Husker du hvor vi plasket med vannet i badekaret Haakon?. Du oppi og mamma ved siden av og det tok ikke lang tid før jeg var like våt som du. Etterpå satt du fanget mitt med nakkisen på og fatet med brødskiva på bordet! Vi så barne-tv og kosa oss! Jeg savner latteren til deg og Kirstimor når dere ikke klarte å finne roen inne på soverommet, når dere kastet dynen ned på gulvet og krøp under lakenet og jeg ropte fra kjøkkenet at dette fikk dere ikke gjøre. Hvordan vet hun hva vi gjør? Jeg kan se dere gjennom veggen! Vi lo godt av den når dere ble store!

Jeg savner blåbærlynget vennen! Når du var 3 og stakk opp i skråningen ved huset. Gul T-skjorte og blendahvitt hår med blå munn! Vi ble sittende der, du og jeg og dele blåbærene og nyte sommerdagen. Så røsket vi opp en håndfull og tok med ned slik at Kirstimor også skulle få! Jeg savner helgene på hytta. Huska pappa lagde og den kjempeskumle utedoen. Den dagen du plumpa og fikk litt vann i skoene og du var utrøstelig. Kalde vinterdager hvor vi kledde på oss og spiste vafler eller pølser ute på trappa, med tjukke votter på. Snømenn, labyrinter på plena, ski på beina, skøyter på isen! Det er så mye mamma savner så sårt vennen!

Jeg savner alle gangene du ropte på meg for at jeg skule komme å se deg spille på playstation. Alle timene vi spilte sammen, de gangene jeg måtte hjelpe for at du skulle komme deg videre! SuperMario, vi kjørte bil sammen, vi lekte Harry Potter sammen og vi leste bok i senga. Jeg savner det lille venn. Jeg savner spenningen ved juleaften, ville nissen komme! «Har du vært snill i år» spurte nissen deg et år, du var 5! Nja, men jeg gjort så godt jeg kunne! svarte du, herlige du! Juleshowet i svømmehallen når du var med på stuping! Jeg var så utrolig stolt. Du hoppa fra 5`ern lett som bare det, og treneren som løftet deg opp på ryggen hans og der jumpet dere ut fra kanten! Mamma holdt på å besvime, du var sprekkferdig av stolthet!

Det er kaldt på Batteriøya og jeg skulle ønske du kunne komme med Audien din som du kjøpte deg og hente meg! Jeg ville ha hørt bassen før jeg så deg. Så ville vi ha tatt en stor omvei hjem, vi brukte å gjøre det, husker du? Du ville spille sanger for meg og la meg kjenne bassen i kroppen. Vi ville stoppe og kjøpe oss boller og dundersalt, vi brukte å gjøre det også Haakongutt, husker du det? Vi hadde så mange fine turer og samtaler i den bilen! Så skulle vi dratt hjem og grilla spearribs og mais med masse grillsaus på fatet. Alle fem rundt bordet, praten ville gått lett og du ville sittet og ristet det ene beinet ditt slik du alltid gjorde og Kirstimor ville blitt irritert, slik hun alltid ble! Vi har ledd mye av det også Haakongutt! Jeg er for evig og alltid takknemlig for den tiden du og jeg fikk sammen, jeg pakker det godt inn i hele meg, men jeg savner deg så fælt. Vi skulle hatt så mye mer sammen Haakon, mange flere samtaler, mange flere måltider, flere bilturer og masse latter. Vi skulle hatt så mye mer lille venn!

DSC_0090

Våren kommer uten glede, men så….!

Sola skinner, fuglene kvitrer i solskinnet og de fleste kjenner energien kommer tilbake etter en lang vinter. Jeg trodde det skulle bli en bedre hverdag bare våren kom, men der tok jeg feil igjen. Jeg sitter ofte ute på trappetrinnet ute på plattingen og ser utover mange hundre plommetrær, sola som skinner, fuglene som kommer på brettet ved siden av meg, og jeg kjenner faktisk ikke noe glede. Tårene kommer idet jeg spør Haakon om han har det bra mens jeg kikker opp på den skyfrie himmelen. Og jeg ble så lei meg når jeg skjønte at gleden uteble denne gangen også, når jeg hadde ventet så lenge på den. Jeg er sliten av å gå i sorg, sliten av å ha det vondt. Og jeg prøver virkelig, hver eneste dag prøver jeg å vende tilbake til det som en gang var, og noen ganger klarer jeg det for ett øyeblikk, men så går jeg tilbake til det som har blitt.

Det skjer veldig lite i livet, utenom foredragene vi holder. Det går mange uker mellom hun som bruker å stikke innom kommer, ingen andre kommer, jeg snakker med noen få i telefonen, ellers så har jeg lite impulser i hverdagen. Og jeg må innrømme at jeg sliter med å finne impulsene selv, jeg trenger hjelp! Derfor blir denne bloggen min terapi for å få «snakket» om det som skjedde med Haakon og oss, og jeg har sagt mange ganger at jeg håper at jeg når fram til noen. Så skjedde det! På mandag!

Jeg fikk en helt utrolig mail fra en person som hadde ruset seg tungt fra tidlig i ungdomsårene til voksen alder. Det ble ukritisk brukt det meste, heroin, kokain, ecstazy…sprøyter og piller. Hun var sikker på at hun ikke kom til å dø, selv etter å ha sett døden nærme seg 4 ganger, tolket hun som et tegn på at døden ikke kune ta henne. Men så kom hun til et punkt hvor hun ville snu! Hun fikk behandling, utdanner seg og jobber frivillig. Så etter 2 år uten narkotika kom russuget, det suget som tok over hele kroppen og fikk tankene over på gamle veier. Hun begynte å google etter tips og kom så over bloggen min. «Akkurat i rett tid», skrev hun. For etter hvert som hun leste innlegg etter innlegg forsvant russuget , til hun satt igjen med en tanke Jeg kan ikke utsette min mamma og pappa for dette! Det ble ikke noe rus, det ble ikke noe sprekk og den historien og den takken jeg fikk for min åpenhet, for at jeg så åpent delte min sorg og savn reddet henne! Jeg gråt når jeg leste mailen, jeg ble så stolt over denne vakre skikkelsen som jeg ikke aner hvem er, men jeg skulle så gjerne gitt henne en varm klem! Jeg er ikke sterk, jeg har ikke noe valg, men du har valg og du har tatt det rette! Jeg står bak deg og dytter deg forsiktg, men jeg heier høylydt på deg! Takk for at du gjorde den dagen til en av de gode for meg!

DSC_0095

28.12.1995 – 28.12.2017

Året er 1995. Dagen er julaften og jeg har termin. Jeg er sliten av den store og tunge magen, men elsker å sitte i stolen min og dytte tre fingre inn mot magen for å kjenne om jeg får svar! Joda, der kom det en fot, eller var det en hånd? Vi er litt usikre på om det faktisk blir en gutt, men navnet er klart. HAAKON! Jeg snakker masse til Haakon, og kan ligge lenge om gangen og bare se på magen min. Det er et lite mirakel der inne, mitt mirakel. Gavene ligger under treet, pynten er framme og ribba stekes i ovnen. Vi er alene, det er best slik, hvem vet når «mirakelet» melder sin ankomst. Arne drikker rødbrus til ribba, jeg har cola. Vi er lykkelige og forelsket! Det går fire dager! Tidlig på morgenen våkner jeg og står opp. Rusler litt rundt da den første smerten kommer. Jeg kjenner jeg blir både glad og redd. Nå er det igang, om noen timer er jeg mamma! Vi kommer oss på sykehuset og fødselen går uten komplikasjoner og kl 11.42 blir det lille mirakelet mitt født. Jeg er sliten, men du verden for en lykkefølelse! Haakongutt blir lagt på brystet mitt og jeg har endelig blitt mamma! Mitt aller høyeste ønske er nå oppfylt og tårene renner av ren kjærlighet til min førstefødte, elskede gutt!

 

Året er 2017. Dagen er julaften og jeg føler ingen glede. Selv om bonusdatter er her med mann og skjønne Nehemiah, vårt barnebarn på snart 4 år er jeg helt tom. Det ligger gaver under treet, det står noen nisser fram, resten av pynten ligger fortsatt i esken. Vi trenger ikke pynte mer enn du har gjort mamma, det er fint som det er! Kirstimor har så rett, det er nok. Jeg ser på bildet ved siden av TV’n, bildet av Haakongutt, bildet av det ene mirakelet mitt og jeg kjenner på en sorg så stor at den er i ferd med å overmanne meg. Ribba blir satt fram, i år er mange rundt bordet, det er best slik, vi er ikke alene! Arne koser seg med akevitten sin, jeg har pepsi! Jeg er nummen, jeg er på en måte borte, jeg klarer ikke å ta del i samtalene som går rundt bordet. Jeg svarer nok, men husker ikke hva! Så går det fire dager. Jeg er våken lenge før dagen tenker på å starte, jeg sitter i stolen min og snakker til Haakon, det lille mirakelet mitt. Jeg ber ham hjelpe meg til å komme meg gjennom denne dagen også, akkurat som alle de andre dagene! Etter flere timer kommer de andre etterhvert, men dagen er tung! Senere på dagen tar vi turen til kirken. Presten har åpnet opp for oss slik at vi kan komme inn å tenne lys. Vi står fortsatt sammen Arne og jeg. Etter snart 25 år er kjærligheten trygg, men vi er sorgtunge og slitne, sammen! Du er borte vennen min, jeg savner deg og det vi ikke fikk sammen….du og jeg! Vi skulle jo hatt så mye mer. Gratulerer med dagen Haakongutt, det er din 22de bursdag! Jeg skulle så gjerne ha gitt deg gaver, lagd den middagen du hadde bestemt for så å se deg dra avgårde med venner for å feire dagen! Jeg skulle ha gitt deg en varm mammaklem og fortalt deg hvor glad jeg er i deg og så hadde det helt sikkert kommet noen tårer. Du ville ha gitt meg et litt oppgitt smil, men sagt æ e glad i dæ æ å mamma! 

Vi blåser ut lysene og går ut i desemberkulda!

31919442_10156452051560972_1099760765943939072_n

Aller siste hjemkomst!

Jeg vandrer igjen. Denne dagen har jeg gruet for noen dager. Arne er nede i kjelleren og tar siste finpuss på bordet. Det skal bli perfekt. Han beiser det brunt. Duken er klar, rosen står i vasen og lyset er satt i lysestaken. Jeg har tørket av bildet av Haakon. Han kommer hjem for siste gang!

DSC_0004

På sykehuset fikk jeg være med Haakon til det aller siste, men Arne har ikke fått tatt farvel. Og når det ble slik at Dennis skulle ta med urnen hjem hadde Arne et ønske om å få ha han hjemme over natten. Dagen etter skulle han ta med urnen opp til Trondheim. Alternativet var å sette urnen i kirken. Den tanken klarte jeg ikke, alene i ei vinterkald og mørk kirke. Nei, han måtte hjem. Så fikk jeg heller prøve å tenke som Arne, en aller siste hjemkomst. Nervene er urolig mens jeg vandrer fram og tilbake og bare venter på å høre bilen til Dennis skal stoppe utenfor. Alt er klart, huset er vasket, bordet ble perfekt og er ferdig pyntet….vi venter på Haakon! Så ringer det på døra og jeg kjenner at dette kunne jeg aldri ha forberedt meg på. Det er så altfor uvirkelig, grusomt! Arne går ut og møter Dennis, han tar urnen i armene og går inn. Vi holder rundt urnen og hverandre i gangen, vi gråter, det er vondt! Det var ikke slik du skulle komme hjem vennen!

Urnen blir satt på bordet, lyset er allerede tent, jeg trekker meg tilbake mens Arne står med tårer i øynene og snakker stille til Haakongutt. Ønsker ham velkommen hjem for aller siste gang. Jeg fører Dennis inn på stua og det er så godt å se ham igjen. Jeg får en god klem! Kvelden blir uvirkelig, der vi sitter i sofaen og planlegger de siste detaljene rundt bisettelsen. Uvirkelig….! Det blir sent før Dennis drar, Arne tar farvel med Haakon og går! Jeg blir stående foran urnen med hendene på lokket.

Jeg savner deg så fryktelig høyt vennen, mamma vet fortsatt ikke hvordan hun skal klare å puste uten deg, le uten deg, leve uten deg! Tenker du på meg Haakon, savner du mamma? Hvorfor måtte du ta dette stoffet Haakon, aner du hva vi må gå igjennom av smerte og sorg bare for at du i et øyeblikk tok en fatal avgjørelse? Skjønner du at jeg noen ganger blir fryktelig sinna, når for eksempel søvnen ikke kommer, når smerten er så stor at jeg ligger i fosterstillig på gulvet og gråter, når krampene tar tak i kroppen min? Mamma er så sliten vennen, jeg vil bare ha deg! Jeg vil ikke gå gjennom dette, jeg klarer det ikke, jeg trenger deg for å kjenne at jeg lever! Kan du passe på mamma i natt, mens du er her? Kan du stryke meg over håret og hviske i øret mitt: «Det kommer til å gå bra mamma min, jeg skal passe på deg og vi kommer til å møtes igjen på stjerna vår! Jeg har det bra!»30769050_10156420642840972_501107794_o