Jeg savner deg så sårt vennen!

En gang i uka er jeg hos sognepresten her jeg bor for samtale. Etter råd fra en time hos en psykiater sluttet jeg å gå til psykologen min. Hun kunne ikke hjelpe meg, mulig det var for tidlig i prosessen, at sorgen tok for stor plass. Men jeg følte at timene hos henne tok mer av min energi enn jeg egentlig hadde, så jeg avsluttet timene og begynte med samtaler hos presten istedet. Og jeg har ikke angret.

I dag var det atter en ny time, og jeg hadde ikke bestemt meg for hva jeg ville prate om denne gangen. Ofte så tar praten form etterhvert som samtalen utvikler seg. I dag endte vi opp med å prate om når Haakon døde. Jeg har ved flere anledninger sagt at jeg ikke fikk tatt farvel med Haakongutt, selv om han lå i armkroken min når han sovnet stille inn. Haakon tok farvel, på sin måte. Han ventet på at jeg skulle komme, vi fikk et lite døgn sammen før han tok farvel. Det var ingen ord til mamma, det var ingen respons på klemmer og kyss, han bare lå der, pustet selv i noen få minutter før han gikk over på den andre siden. Jeg hadde panikk, jeg hadde angst, jeg sa til Haakon at det var greit at han dro, men at vi kom til å savne han grenseløst. Jeg sa jeg elsket han av hele mitt hjerte og jeg lovte ham at jeg skulle klare å være mamma for Kirstimor og Pettergutt. Ikke glem mamma Haakongutt, for jeg trenger deg i livet mitt. Så når siste åndedrett var tatt, gikk jeg ut på gangen og ringte hjem for å fortelle at det var slutt. Men jeg klarte ikke å gi slipp på Haakon, så jeg gikk tilbake og la meg sammen med ham igjen. Gråtende bønnfalt jeg ham om å komme tilbake, at jeg løy når jeg sa det var greit at han kunne slippe taket, at jeg ikke kom til å klare å leve uten ham. Jeg klarte ikke å ta farvel!  Jeg sa «god natt, sov godt, jeg elsker deg høyest av alt. Mamma kommer i morgen og tar farvel før jeg drar hjem vennen!»

Jeg fikk aldri se Haakongutt igjen. Jeg ble nektet å se ham, og med det tok de fra meg muligheten til å ta farvel. Og her kommer det de aller fleste ikke forstår. Jeg ville ikke ta farvel for Haakon sin del, han hadde allerede tatt farvel, jeg måtte gjøre det for min egen del. For å få en avslutning, for å klare å gå videre og erkjenne at Haakon var borte for alltid. Et kjærlig «god natt» er ikke det samme som et «farvel». Jeg kjenner det er noe som mangler, noe som er uoppgjort i forhold til det å gå videre. Jeg har på en måte satt meg fast, jeg kommer ikke videre! Og dette plager meg, selv om jeg flere ganger daglig tenker at Haakon forstår, der han sitter på stjerna vår og titter ned på oss. Så når folk sier til meg at jeg tok farvel når Haakon døde, så tenker jeg at det er greit, jeg skjønner at dere ikke forstår, det stikker så mye dypere enn det. Man må være der jeg er for å forstå!

Mamma savner deg så sårt vennen, jeg skulle ønske du var her sammen med meg!

God natt, sov godt, jeg elsker deg høyest av alt!

Heading
«Er det noen som klarer dette er det dere!» -Haakon

 

En sommer på hell!

Etter en lang, men nødvendig time-out prøver jeg meg igjen. Det er terapi for meg å skrive, samtidig som jeg får meldinger fra andre om at de fnner trøst i det jeg skriver, at det de leser hjelper dem videre i sin sorg. Og da hjelper det meg også!

Sommeren er på hell, enkelte dager er det høst i lufta. Jeg er glad denne sommeren er over, selv om høsten slettes ikke kommer til å bli noe enklere. Sommeren har vært tung, akkurat slik jeg fryktet den skulle bli. Kirsti kom hjem i begynnelsen av juni og tok med seg et friskt pust inn i stua vår. Det ble en til å prate med, en til å dekke på bordet til, en til å vaske klær til. Nesten så det daglige var normalt igjen, men….! Sammen med gleden over at Kirstimor kom hjem, kom også sorgen som en tsunami over meg og slo meg ned i knestående i flere dager. Haakon kommer ikke hjem! Jeg klarte ikke å vise fram den gleden jeg følte for sorgen tok for mye plass. Den skrapte meg opp igjen, gjorde meg nummen og kald. Jeg lot den komme, jeg har nå lært meg til å godta når nedturene kommer. Det hjelper ikke å stritte imot, sorgen og savnet er altfor sterk til å dyttes bort. Så jeg lot meg selv være tung i den tiden det tok, tok imot tankene og følelsene, tårene og smerten helt til jeg kjente at den sakte begynte å slippe taket. Det går over, hver gang!

Sommeren har som sagt vært tung. Ofte kunne jeg ta meg selv i å vente på å høre bilen til Haakon ute på gårdsplassen og hvor han så kommer inn på stua og spør om det er middag snart. Det gjør så fryktelig vondt. Eller de gangene jeg var på vei til å ta opp telefonen for å ringe ham. Det er som å få et slag i magen hver gang dette skjer. Virkeligheten går opp for meg gang på gang, og jeg takler de like dårlig hver gang. Pulsen stiger, hjertet banker og tårene kommer. Men det trenger ikke å vare like lenge nå som før. Et tegng på at det går fremover.

Noen dager har jeg tilbragt på stranda sammen med Kirsti eller Arne, det har vært gode timer. Det å tillate seg selv å slappe av er en treningssak som jeg jobber med hver dag, og timene på stranda så klarte jeg det. Jeg slappet av, i hele kroppen. Men så fort vi var hjemme igjen kom tankene tilbake. Det gjør fortsatt vondt å dekke på til 4, vondt å grille god mat, sitte lenge rundt bordet og bare prate. Jeg er med i samtalene, jeg sitter ikke og depper, men jeg jobber med meg selv hele tiden så lenge jeg ikke er alene. Jeg tenker ofte at jeg ikke må vise de andre i huset om hvordan jeg egentlig har det, de kan gå lei eller de blir også lei seg. Så tar jeg på meg masken, den blide masken og ler sammen med ungene. Men tanken på at det for alltid vil mangle en rundt bordet sitter dypt i meg, noe jeg mest sannsynlig aldri vil klare å slippe taket i. Det må bare være slik.

Jeg er glad denne sommeren er over, men jeg gruer for høsten. Om ikke lenge kommer 1-års dagen for den skjebnesvangre lørdagskvelden. Når jeg ser meg tilbake ser jeg at jeg har kommet langt, men når man sitter alene om dagene så er sorgen fortsatt altoppslukende. Den tar fortsatt enorm med plass. Og jeg tenker at det må den få gjøre, helt til jeg en dag kjenner at det er litt enklere å puste, enklere å smile, enklere å leve. For den dagen kommer, det vet jeg!

30769050_10156420642840972_501107794_o

Åh, hvor jeg savner å…

…å våkne opp uthvilt i senga mi en fredags morgen. Jeg strekker meg under dyna, sjekker hvor mange klokka idet jeg kommer på at jeg har frihelg før jeg legger hodet på puta og krøller meg sammen under dyna. Jeg smiler, jeg elsker fredager og jeg vet at vi skal kose oss sammen med ungene i helga. Jeg står opp og tar turen på badet før jeg lager meg en kopp te og rusler inn på stua, setter på P4 og setter meg ned.

…å spise en frokost, før jeg setter meg ned og prater med Kirstimor. Hun er alltid opp i rett tid om morgenen. Praten går lett og vi ler av småting. Småting som gjør hjertet lett og fylt av glede over at jeg er mamma til verdens beste jente.  Hun fortellet at hun skal ut på byen i kveld, men vet at jeg setter pris på å ha alle samlet til middag på fredagen og ber om at vi spiser litt tidlig. Jeg smiler og planlegger middagen.

…å ha ta en husvask, så jeg setter på P4 en tanke høyere og fyller bøtta med vann og grønnsåpe og begynner å vaske huset. Jeg synger høyt på de sangene jeg kan og nynner på de jeg ikke kan. Vaskestaven fungerer gjerne som mikrofon på referenget jeg kan. Ingen kan se meg og jeg smiler ved tanken på hvor flau ungene hadde blitt om de hadde de sett mamma slik.

…å dra på butikken og kjøpe inn til taco. Jeg snakker lett med folk jeg møter, prater om været, uka som har gått. Arne er vant til at jeg bruker lang tid på butikken for jeg møter alltid kjentfolk jeg bare må prate med. Elsker å prate! Jeg tenker å kjøpe inn cola for Haakon og Petter liker ikke pepsi max. Jeg smiler ved tanken på at Haakon fortsatt bare skal ha kjøttdeig og ost, liker ikke noe annet, men elsker taco.

…å komme hjem hvor Petter og Haakon sitter på stua når jeg kommer hjem og stuper opp i posene jeg har med. Samme rutine hver gang. Petter får sin energidrikk og tortilla, Kirstimor får melkesjokoladen sin , Haakon plukker opp ei flaske cola, en pose med tyrkisk pepper og stratosen sin, sier tusen takk mamma, si fra når det blir med middag da, og rusler innn på rommer sitt. Praten går lett og Kirsti og Petter sitter i sofaen og prater om å dra på kino sammen i helga. Jeg står på kjøkkenet og føler fullkommen glede.

…å stå på kjøkkenet å lage middag mens Arne sitter og slapper av på stua med en kopp kaffe, sliten etter ei lang arbeidsuke. Jeg nynner på en sang når Haakon kommer og spør han skal hjelpe meg. Han får oppgaven å steke kjøttdeigen mens jeg kutter grønnsakene. Vi prater om at han skal på jobb i morgen, og spillet han spiller på. Vi prater om at han skal på fest i morgen og jeg vil vite hvor han skal og hvem han skal være med. Han svarer tålmodig, men tuller med meg. Vi ler sammen og jeg kaster en grønnsaksbit på han, han dasker meg med stekespaden. En helt vanlig fredag på kjøkkenet.

…å dekke på til fem. Å se alle mine rundt bordet hvor vi prater i munnen på hverandre, hvor alle har noe de skulle ha sagt. Det summer i stemmer, latter, klirring av bestikk, av småkjekling av at Haakon alltid rister det ene beinet sitt og Kirsti ber ham om å slutte. Vi sitter ei stund og prater om alt og ingenting når alle er forsynt, ingen har det travelt med å forlate bordet, eller kanskje det er fordi ingen orker å begynne å rydde. Jeg smiler, jeg er lykkelig.

…å sitte i stolen min med strikketøyet i fanget hvor jeg ber Kirstimor ta det med ro når hun skal på fest. Jeg nyter synet av henne der hun står i gangen, hun er vakker. Petter kommer ned, ser henne og gir henne en klem. Stemningen er god.

…å sette fram snacks på bordet, tenne lys rundt omkring i stua, gjøre det koselig rundt oss når Haakon kommer og sier han har funnet en film vi kan sette på. Jeg blir så glad for det er ikke ofte han tilbringer en hel kveld sammen med mammaen og pappaen på stua. Han vil heller spille på rommet sitt, og jeg kjenner lykkefølelsen sprenge på. Jeg henter brusen, setter meg til i sofaen, passer på at jeg har alt innen rekkevidde når Haakon starter filmen. Lysene som jeg har tent blir slukket når Haakon vil se film, da skal det være mørkt. Jeg smiler, sånn skal det være med Haakon.

…å føle alt dette igjen. Føle den ekte gleden over småting i livet. Som å høre ungene kjekle, som å vaske huset for å få det rent til helga. Som å kjenne på ekte glede med å lage middag med Haakon og ha de hverdagslige samtalene. Som å kjenne oppriktig lykke av å ha alle samlet rundt middagsbordet, se på familien min og tenke på hvor heldig jeg er som har alle jeg elsker høyest av alt rundt meg. Som jeg savner den ekte latteren, den latteren som kommer helt av seg selv og gjør livet enkelt.  Jeg savner livet uten smerte, uten den sorgen som skraper, som gjør latteren anstrengt, som gjør fredagskveldene litt fattigere, som gjør morgenen mye tyngre! Jeg savner Haakon!!

 

IMG_3801

Det siste kysset!

Stua er stille. Arne og Kirsti er på jobb, Petter sover. Jeg sitter alene på stua med tankene mine. I dag er det ti måneder siden Haakon døde. Ti lange og grusomme måneder har gått siden han døde i armene mine på et sykehus i England! Ti brutale måneder med famling over hvordan det nye livet skal leves. Jeg klarer ennå ikke å finne plassen min, jeg klarer ikke å finne ut hvor jeg passer inn. Det prøves og feiles. Men jeg prøver!

Jeg får ikke mye hjelp. Min kjære sogneprest  Anette har hjulpet meg mye med sorgarbeid, men teknikker om hvordan jeg skal takle alle inntrykkene jeg sitter igjen med etter at Haakon døde har jeg prøvd å finne selv. Det er lite impulser å få utenifra! Så og si alle vennene har forsvunnet en etter en og familien bor langt unna. Livet mitt er satt på pause, jeg må, sammen med Arne, finne ut av ting selv.

Men når jeg ser meg tilbake, ser tilbake på tiden før jul så ser jeg  at jeg har kommet veldig langt. Jeg klarer mye mer nå enn da. Selv om jeg ikke klarer hver butikktur er jeg ofte med. Jeg gjør litt mer husarbeid og lager mer mat. Dette er mine impulser. De kommer ikke utenifra, men fra meg selv. Klart jeg skulle ønske at jeg hadde venner som hadde bedt meg med på ting, som hadde ringt eller kommet innom, men jeg har forandret meg. Jeg er ikke den jeg en gang var.

Ti lange måneder har gått siden jeg lå ved siden av Haakon og ga ham det siste kysset på kinnet. Ti lange måneder siden jeg kunne gi ham den siste klemmen og fortelle ham hvor høyt jeg elsket ham og hvor jeg ba ham dra opp til stjerna vår og vente på mamma der. Ti måneder med sorg og savn, men også blaff av smil og glede.

Jeg savner deg så fælt, vennen min!

IMG_9584

Morning has broken!

Jeg sitter alene på stua, Arne og Kirstimor har dratt på jobb, Petter sover ennå. Det er i disse stille timene sorgen er mest tilstede. Her er det ingenting som distraherer meg bort fra den. Ingen som roper mamma, ingen som krever noe av meg, ingenting som tar meg ut av den boblen jeg befinner meg i. Noen ganger er det helt greit, andre ganger så er det bare vondt.

Tankene bare flyr, hopper fra det ene til det andre. Minner dukker opp, de fleste bærer med seg en smerte som gjør så fryktelig vondt, men når jeg har sett på minnet nok ganger kan jeg faktisk smile av det! Forrige fredag spiste vi reker. Jeg stod på kjøkkenet sammen med Petter og skulle dele en sitron i to. Petter stod med ryggen til meg, med klærne til Haakon på seg. Idet kniven delte sitronen kom minnet som tok pusten fra meg. I et tidels sekund sekund trodde jeg det var Haakon som stod ved siden av meg! Haakon elsket sitronsaft, og fra han var liten av drakk han alltid sitronsaften av flasken i kjøleskapet, men aller best likte han den nypresset! I ansiktet er ikke Petter og Haakon lik, men fra siden av og bakfra er de veldig like. Jeg fikk tårer i øynene mens jeg kjente på smerten som satte seg før jeg etter noen minutter klarte å dytte den vekk igjen. Dette minnet vil jeg også klare å smile av, jeg må bare ta det fram nok ganger. Sånn kommer jeg til å bruke de, jeg må bare bruke de opp slik at de ikke gjør vondt mer, men at jeg faktisk kan smile av de!

Verre er det når savnet slår inn. Slik som i går kveld. Vi grillet forskjellige typer pølser til middag og vi dekket på med masse godt tilbehør og tallerkener til fire. Bare det gjør vondt. Stemningen var god når vi satte oss til bords og praten gikk lett. Men jeg meldte meg ut. Tanken på at Haakon skulle vært her sammen med oss ble nesten for tung å bære. Du skulle vært her sammen med oss Haakongutt, du skulle vært her og kosa deg med pølser sammen med oss! Da er det enklere å håndtere minnene, de kan jeg styre når de kommer. Men savnet setter seg som en klo i hjertet!

Det er fortsatt stille i stua. Og jeg tenker tilbake, tilbake til før jul, da savnet og smerten var uutholdelig. Og jeg ser at jeg har gått fremover, at de stegene jeg har tatt for min egen del har virket. Jeg har gjort fremskritt, jeg prater mer, jeg smiler mer, jeg tuller og spøker mer. Jeg er mer tilstede, selv om jeg melder meg ut i enkelte situasjoner. De par siste dagene har jeg faktisk hatt litt energi også, og jeg har lagd middager, jeg har bakt masse horn og avlastet Arne med klesvasken. Det går faktisk litt bedre, og jeg nyter det. Det gir meg en tro på at langt der fremme blir disse stille morgenene gode, at jeg kan smile av minnene som dukker opp. Så når noen spør meg om hvordan det går, så kan jeg faktisk si at jotakk, akkurat nå går det litt bedre.

Så med dette litt oppløftende innlegget vil jeg ønske alle mine lesere en riktig god fredag og ei avslappende helg! Husk å ta vare på hverandre!

30769050_10156420642840972_501107794_o

Jeg ønsker meg bare en rolig natt!

Jeg plasker og trår i vannet, bølgene vil dra meg under og jeg hiver etter pusten! Jeg roper etter Haakon, roper alt jeg kan, men får ikke svar! Panikken tar meg idet en bølge skyller over meg, og da ser jeg ham. Langt der nede i dypet strekker han armen opp mot meg. Jeg fyller lungene med luft og dykker ned mot ham. Jeg spenner ifra alt jeg kan i vannet og strekker meg ned mot ham. «Mamma kommer Haakon, hold ut, mamma kommer!» Men jeg når ham ikke, han glir sakte lengre ned. Jeg må opp, jeg får ikke puste og kroppen min stiger mot overflaten mens jeg kjemper mot panikken. Vel oppe fyller jeg lungene på nytt og dykker etter Haakon. «Nå vennen, nå kommer mamma, alt kommer til å bli bra!» Men jeg når ham ikke denne gangen heller. Vi strekker armene etter hverandre, men det er akkurat som om Haakon glir litt bort fra meg. Jeg spenner ifra det jeg makter, jeg strekker armen min så langt jeg klarer, jeg holder pusten mye lengre enn jeg trodde, men det hjelper ikke. Uansett hva jeg prøver å gjøre for å redde Haakon, glir han bort fra meg. Jeg klarer ikke å redde ham!

Jeg våkner av at jeg hiver etter pusten. Jeg har tårer i ansiktet og putetrekket er vått av tårer. Drømmen slår meg med en gang, det er nesten så jeg fortsatt er i vannet. Jeg hører pulsslagene i hodet mitt der jeg ligger på puta og hjertet banker hardt. Jeg gråter, jeg gråter i natten over at jeg ikke klarte å redde Haakongutt, at jeg som mamma ikke klarte å få han med meg hjem. Hjelpesløsheten som jeg følte på sykehuset har blitt med meg i alle ukene etter Haakon døde i armene mine. Og med hjelpesløsheten følger det med dårlig samvittighet. Dårlig savittighet over at jeg lovte ham at alt skulle bli bra, at jeg skulle være der sammen med ham til vi skulle reise hjem, dårlig samvittighet over at jeg ikke klarte å holde det jeg lovte! Dårlig samvittighet over at det er jeg som puster!

Hver kveld kommer uroen over meg. Hver kveld så gruer jeg meg til natta! Når stillheten kommer i mørket, kommer også de øredøvende tankene om at det heller skulle vært meg! Det skulle vært meg og ikke Haakon. Hjelpesløsheten tar pusten ifra meg når tankene tvinger seg frem fra tiden på sykehuset! Nye, fortrengte minner fra det siste døgnet kommer til syne og plager meg! Så når søvnen endelig kommer er jeg utslitt. Så kommer drømmene, det er ikke uvanlig at jeg våkner med tårer på puta et par ganger i uka! Eller jeg våkner opp om morgenen og føler meg utslitt, før dagen i det hele tatt har begynt. Det er da den dårlige samvittigheten kommer…Hva om jeg ikke gjorde nok?

IMG_20171115_100528_514 - Copy

 

Det aller siste bildet!

Søvnen kommer ikke i natt heller. Jeg hadde en bedre periode i slutten av mai, men den varte ikke lenge. Etter omtrent tre uker var jeg tilbake med å stå opp etter jeg hadde lagt meg! Jeg klarer ikke å finne roen, pulsen stiger og tankene rundt Haakon slipper ikke taket. Savnet vokser for hver dag som går!

Det er så mange minner som strømmer på. Ting jeg før hadde glemt dukker opp ut av intet, ting vi snakket om, ting som ble gjort, ting vi lo av! Som f.eks. når jeg sitter og spiser frokosten min ved kjøkkenbordet og ser ut av vinduet. Ved campingen ligger jordbæråkeren og jeg ser oss to Haakon, så tydelig fra der jeg sitter. Det var en av de siste dagene i jordbærsesongen i fjor og de ved campingen hadde åpnet for selvplukk. Jeg husker så godt at vi skulle grille denne solfylte dagen og du mente det hadde vært godt med jordbær til dessert. Jeg var helt enig, men det ble på en betingelse og det var at du fikk være med å plukke! Gleden min var stor da du sa ja til dette. Men å gå de 50 metrene, det giddet du ikke, så sammen med storesøster som var på besøk satte vi oss til slutt i bilen og kjørte i knapt ett minutt opp til campingen. Stemningen var så god den dagen. Jeg følte på en så god og varm glede siden du hadde «tatt deg fri» fra dataspillingen og ble med oss. Disse stundene sammen med deg var gull verdt for mamma, Haakongutt!

Vi kosa oss i jordbæråkeren den dagen. Solen skinte, historier ble fortalt, ting jeg ikke visste fikk se dagens lys og vi spiste bær mens vi plukket! Latteren satt løst, fingrene ble røde og ryggen øm. Vi lo godt av at du aldri klarte å bøye deg å plukke, men måtte sitte på din vanlige måte, med knærne opp i haka! Minner ble tatt frem, smilet satt løst og mamma var lykkelig. Vi gledet oss til middagen og kjørte hjem når vi var ferdig med å plukkke. Vel hjemme ble du jammen med å renske bærene også. Vi satt ved det kjøkkenbordet jeg bruker å spise frokosten min ved, humoren din var lun og god, du var avslappet og glad, du spøkte og lo! Jeg var lykkelig.

Kjære Haakongutten min, husker du denne dagen? Husker du hvor god den dagen var? Du fikk begge favorittene dine denne dagen. Pappas grillmat og jordbær med masse sukker og vaniljesaus til dessert. Det gjør så vondt å tenke på at når Marianne knipset dette bildet av oss to, lite visste vi at det skulle bli det aller siste bilde! Jeg savner deg så fælt vennen, hver eneste dag! Noen ganger venter jeg bare på få se deg i døråpningen, at du kommer inn på stua, smiler til mamma med et glimt i øyet….Det gjør så fryktelig vondt at du er borte Haakongutt, jeg skulle gitt hva som helst for å få gitt deg en klem igjen og fortalt deg hvor høyt jeg elsker deg. Kan du være så snill å holde hånden min i natt, jeg trenger deg!

God natt vennen min, sov godt, mamma savner deg!

received_10155527812525081

Ren lykke på fire år og to små bein!

Huset er vasket, stolen er bært opp, lekekassa står ved peisen og det er is i fryseren. Alt er klart! Så tuter det en bil i oppkjørselen og jeg spretter opp. Nå kommer endelig Nehemiah, barnebarnet vårt på fire år. Verdens beste lykkemedisin, med verdens beste klemmer og smil.  Jeg tripper ned trappen og banker på vinduet på bilen. Marianne åpner døren og endelig får jeg denne lykkeklumpen i armene mine. Det er bare smil og klemmer og vi er skjønt enige om at vi har savnet hverandre masse! Når Nehemiah var liten kjempet jeg hardt om å få han til å si «bæstemor» før mormor. Etter en god uke med hardtrening fikk jeg lønn for strevet og jeg ble «bæbo»! Og det var jeg mer enn fornøyd med.

Dagen fløy avsted og det ble kveld. Vi rusler inn på badet og får av klærne og på med nakkisen. Så får han stå på dolokket for nå skal tenner pusses. Og vi klarer å tulle med å spytte i vasken, pusse kinnene, sprute med vann så latterkrampen tar oss. Han av bæbo, jeg av han. Med fluortabletten i munnen rusler vi hånd i hånd inn på soverommet til bæbo og bestefar. Der står sengen, men Nehemiah legger seg alltid opp på koseputa si i senga til bæbo. Og det er i denne stunden de beste samtalene kommer.

Vi løser forskjellige problemer, som f.eks. hvordan vi skal klare å spise smågodt uten at mamma merker det! Om vi skal tørre å ta hageslangen og sprute på bestefar. Vi diskuterer om hva som er best på oppå pannekaka, jordbær eller blåbær. Der blir vi ikke enige. Men vi blir enige om at det er rart at en åme kan bli til en pupp (masse knis), den skjønner vi ikke helt.  Han er også ganske så bestemt at det er her han vil bo, hjemme hos bæbo og bestefar! Så er det natta og lykketrollet sier «natta bæbo, sov godt, gla i dæ» og sovner på koseputa si!

IMG_3933

Dagene flyr avsted og vi rekker å gjøre masse. Vi spiser pannekake med jordbær til frokost, leker ute i sola, Nehemiah bader i stampen ute på plena, spiser lunsj på golvet i stua foran Ipaden. Leker med vannpistolen og tømmer vann utover hele plattingen. Så får vi spist smågodtet uten at mamma merker noe også, og det er da det smaker aller best. Det går unna med isen i fryseren.  Så kommer dagen da lykketrollet mitt skal dra hjem igjen. Tårene kommer fort, bæbo har aldri vært god på å si hadet til de hun bryr seg om. Men vi har en avtale, når vi savner hverandre skal vi ta opp telefonen og ringe! Da blir alt så mye bedre! Gla i dæ Nehemiah!

IMG_3803

Er det verdt det?

Magen er urolig og pulsen høy. Det er tidlig på morgenen, klokka er ikke mer enn halv sju og vi er på vei til Larvik. Jeg fokuserer, sitter stille i bilen og er høykonsentrert på det som skal skje. Jeg trekker pusten, men den når ikke magen, den stopper ved brystet. Jeg tar opp kaffekoppen og registrerer at jeg skjelver på hånden.

Bilen stopper og jeg går ut i solen og strekker på de vonde knærne, kjenner de er ekstra vonde etter bilturen. Jeg ser på skolen foran meg og kjenner pulsen banke! Om ca tre kvarter skal vi holde foredraget vårt for 300 elever. Bare antallet er nok til å gi meg farefull høy puls. Før Haakon døde hadde jeg aldri snakket i forsamlinger før, nå skal jeg snakke foran 300 stykker. Vi går inn og forhører oss om hvor vi skal være. Vi venter på politiet som vi skal holde foredrag sammen med. To stykker fra forebyggende i Tønsberg skal være sammen med oss. Når Marius kommer håndhilser vi og går bort til hallen hvor Camilla venter på oss.

Første pulje med ungdommer kommer og politiet starter sitt foredrag. Jeg har problemer med å følge med på hva de sier, jeg befinner meg i min egen boble. Så er det vår tur og Arne går fram. Idet han begynner å snakke hører jeg stemmen hans svikter og jeg får lyst til å gå fram til ham å gi ham en klem, gi ham støtte og fortelle ham at det kommer til å gå bra! Men han tar seg inn igjen og gjør det han skal. Jeg fokuserer, holder foredraget mitt i hendene, jeg skjelver! Så hører jeg Arne si at de nå skal få historien min. Jeg nikker mot ham, reiser meg opp og går mot ham. Legger arkene mine på bordet og løfter blikket. Det er helt stille i salen, jeg trekker pusten og starter. De får hele historien, fra jeg sitter på flytoget til Haakon dør i mine armer 1 1/2 døgn senere. Jeg gråter mens jeg står foran ungdommene mens de får mine tanker, opplevelser, jeg gir dem mine bilder! Det gjør inntrykk, jeg ser flere som gråter, noen er tydelig ukomfortable, det er fortsatt helt stille. Det tar fjorten minutter så er jeg ferdig. Jeg tørker tårene mens jeg på skjelvende ben går tilbake til stolen min. Men jeg er ikke ferdig ennå, ny pulje kommer om ca tre kvarter og jeg må gjennom det samme en gang til. Det er psykisk belastende, men det er så utrolig viktig at disse ungdommene får se virkeligheten av noe de mener er ufarlig. De tror ikke MDMA tar liv, vi forteller dem noe annet.

Etter siste pulje har fått høre det vi kom for å snakke om, blir jeg stående å snakke med Erica og Trude, to av de vi holdt foredrag sammen med tidligere i Larvik. Det er en deilig følelse, det å ha gjennomført det og at det gikk bra. Vi snakker om reaksjonene til ungdommene da en ung gutt på sytten – atten år kommer usikkert bort til meg. Han gråter mens han gir meg en klem. Han takker! Han takker for at vi fortalte historien vår og sier samtidig at jeg minner ham om moren hans.  «Det er så viktig det det dere gjør» sier han! Jeg får tårer i øynene og takker for at han ville komme til meg og sier at det er slike tilbakemeldinger som gjør at vi vil fortsette å holde foredrag, mange foredrag. Vi tørker begge tårer idet han snur seg og går! Er det verdt det det vi holder på med? Er det verdt den belastningen det gir, er det verdt tårene og skjelvingene…ja, helt klart!

dav

 

Livet før og etter!

Jeg er alene hjemme! Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en hel dag alene og jeg har savnet det. Bare få lov til å være meg selv, ingen å ta hensyn til, ingen jeg må «være glad til»! Det blir litt sånn skjønner du, når man er en familie med to barn i huset! Vi alle sammen sørger helt forskjellig. Tankene går tilbake til den tiden vi var fem i familien. Vi hadde så mye glede, så mye humor og tull. Masse latter, men også en del alvor. Jeg har alltid brukt mye tid sammen med ungene mine. Vi valgte å ikke ha dem i barnehage, så Arne jobbet dag mens jeg jobbet ettermiddag og helg. Det var en travel tid, men jeg ville gjort det samme igjen hadde jeg fått valget.

Mine tre barn er født tett. Det er tolv måneder og seks dager mellom Haakon og Kirsti og Haakon var fire når Pettergutt kom til verden. Tre unger med tre forskjellige personligheter. Kirstimor er den fornuftige, den som har full kontroll. Hun er skarp og veldig smart. Hun er varm og god med et godt øye for de rundt seg som hun er glad i. Petter er den livlige, som får mammaan sin til å smile når hun egentlig ikke vil smile. Han er den store sjarmisen i familien og bruker den bevisst hele tiden. Han er litt svimmel og tar ikke ting så alvorlig, men utrolig omsorgsfull og snill. Haakon var alltid den standhaftige. Han begynte å forhandle før han kunne snakke. Og han visste alltid hvilke knapper han skulle trykke på for å fremkalle en reaksjon. Når han ble eldre tok han i bruk sjarm mot meg for å få det han ville og tålmodighet mot Arne. Haakon var lun og varm, full av ironi og en ro som til tider kunne drive meg til vanvidd! Ailt ordne sæ mamma, ikke stress! Haakon var rolig impulsiv, han hoppet ikke opp i alt, men gikk rolig. Ting var ofte ikke så veldig gjennomtenkt, men han landet beina, hver gang. Vi lo mye av dette når vi satt i sofaen og pratet om minner! Haakon likte ikke nærkontakt, siden han var rundt fem måtte jeg ha brytekamp for å få meg en klem. Det var ikke enkelt når han var 20, han et godt hodet høyere enn meg og en del sterkere. Men jeg ga meg ikke så lett og vi endte ofte opp nede på gulvet i vill kamp. Men jeg fikk som regel klemmen min etterpå!

Jeg har alltid vært veldig sammensveiset med mine barn, de betyr hele verden for meg.  Vi har et utrolig godt forhold, Arne bruker å si at Petter og jeg er soulmates! Vi to er de som tuller mest, fjaser mest og er mest «layback». Vi har akkurat den samme humoren og vi tenker likt.  Det var så mye latter, så mye glede når vi var sammen. Vi terget hverandre, men alltid med en undertone av respekt. Noen ganger gikk det for langt og det kunne smelle skikkelig, men slik er det å være søsken. Noen av de beste stundene for meg var når alle ungene var samlet og vi satt oppe til seint på natt og pratet sammen i sofaen. Brus og potetgull på bordet, delte et par pledd, masse puter rundt oss. Da kunne de åpne seg opp og husker du da vi gjorde det….husker du når du sa det….betroelser på ting jeg ikke skulle vite kom frem. Og vi lo, noen ganger så tårene trillet. De har lurt meg mer enn en gang! Det var glede, det var kjærlighet.

Nå er det ennå ganske tomt. Jeg klarer ikke å finne den samme gleden mer når vi tre setter oss sammen i sofaen, med puter og pledd, brus og potetgull. Sorgen tar for stor plass. Og jeg savner det av hele mitt hjerte! Jeg savner den ektefølte latteren, den som kommer fra innerst i hjertet, rett og slett fordi man er glad i dette øyeblikket. Når jeg ser på meg selv i speilet ser jeg sorgen har forandret øynene mine. De har blitt matte, det skinner ikke i dem som det gjorde før. Ansiktet har blitt eldre, tyngre på en måte. Det er poser under øynene som ikke var så store før. Men, det kommer glimt av glede og når det skjer nyter jeg hvert et sekund! De glimtene er korte, akkurat som et blaff, men noen ganger kommer de. Og da kan jeg tillate meg å tro at en gang, en gang i fremtiden skal jeg igjen klare å kose meg i sofaen sammen med Kirstimor og Pettergutt og føle ekte glede, hele den kvelden.

IMG_9713