Årets siste sammenbrudd!

Det har bygd seg opp over lengre tid. I flere uker faktisk. Den nå kjente vonde klumpen i brystet som bare vokser og gjør det vanskeligere å puste. Det går an å ha det så vondt psykisk at det gir utslag i fysiske smerter og plager i lang tid etter en traumatisk opplevelse. Jeg går til psykolog en gang i uken, jeg har fått diagnosen PTSD og jobber hardt hver dag for å i det hele tatt klare å komme meg gjennom dagene. Jeg bedriver et skuespill hver eneste dag for å skjule for de som er rundt meg hvordan jeg egentlig har det. Jeg tenker de skal få slippe å oppleve en kone eller en mamma sittende apatisk i sofaen, ustelt og ute av stand til å ta tak i hverdagslige ting som f.eks. å lage en enkel middag, snakke om skolehverdagen eller ta et tak i huset. For det er det jeg føler for, å bare sitte i sofaen. Men det er ikke noe liv, derfor jobber jeg hver dag med meg selv for å være den mamma jeg skal være, være den kona Arne fortjener å ha og ta sorgen og smerten sammen. Det er bedre å dele enn å være alene.

Men så kommer det til et punkt hvor det bare stopper opp. Og det gjorde det i går kveld. Etter flere tunge uker kom sammenbruddet. Jeg har lenge gruet meg til julen. Den er ikke god mer, den er en smertefull påminnelse i denne tiden hvor familie står i fokus at vi mangler en. Jeg har pyntet litt til julen, ikke mye, men noen nisser står fram. Stjerna henger i vinduet og lysestaken lyser i kjøkkenvinduet. Men jeg finner ikke noe mer glede av å pynte til jul. Smerten i brystet har bare økt, og når julaften kom var jeg på randen. Jeg hadde en panikk inni meg når jeg dekket på bordet til fire og ikke fem. Det var vondt å kjøpe inn gaver, vondt å åpne dem. Jeg sliter igjen med søvnen, det blir tre til fire timers søvn. Stemningen har vært trykkende, og skuespillet tok slutt tredje juledag. Da lot jeg depresjonen få overtaket, jeg klarte ikke å skjule den mer. Dagene ble for min del stille, alt var en indre kamp om  å overleve den neste timen. Så i går ringte tante. «Hei, hvordan går det?» Det var som å åpne kranen. Jeg gråt og gråt, hikstet i telefonen, de første minuttene klarte jeg ikke å si noen ting. Jeg tok med telefonen inn på rommet til Haakon hvor jeg satt på sengen hans og gråt ut min fortvilelse til noen som endelig ringte og viste omsorg.  Det tok flere minutter før jeg klarte å snakke, og når jeg snakket var det en smerte så stor som viste seg at det er umulig å forstå for en som ikke har mistet et barn hvordan den oppleves. Etter å ha lagt på ble jeg sittende lenge på sengen til Haakon og bare rugge fram og tilbake, jeg gråt ut min smerte, jeg ba Haakon om å komme hjem, jeg ba han hjelpe meg til å puste. Jeg ba han om å passe på meg slik at jeg fortsatt klarer å være en mamma, for det er nå mitt størte mareritt, at jeg ikke evner å være der for Kirstimor og Pettergutt. Hånden min skalv igjen og jeg stammet når jeg pratet, et tydelig tegn på PTSD.  Når gråten omsider ga seg hadde jeg fått tegn på at migrenen nærmet seg så jeg gikk inn på stua og la meg i stolen min. Så kommer det som oppleves som ren kjærlighet, Kirstimor som nærmest legger seg over meg, gir meg en klem og sier hun er glad i meg. Gråten tok meg igjen, men denne gangen var det av ren og skjær takknemlighet.  Det er bedre å dele enn å være alene. 

IMG_1130

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s