Jeg savner deg så sårt vennen!

En gang i uka er jeg hos sognepresten her jeg bor for samtale. Etter råd fra en time hos en psykiater sluttet jeg å gå til psykologen min. Hun kunne ikke hjelpe meg, mulig det var for tidlig i prosessen, at sorgen tok for stor plass. Men jeg følte at timene hos henne tok mer av min energi enn jeg egentlig hadde, så jeg avsluttet timene og begynte med samtaler hos presten istedet. Og jeg har ikke angret.

I dag var det atter en ny time, og jeg hadde ikke bestemt meg for hva jeg ville prate om denne gangen. Ofte så tar praten form etterhvert som samtalen utvikler seg. I dag endte vi opp med å prate om når Haakon døde. Jeg har ved flere anledninger sagt at jeg ikke fikk tatt farvel med Haakongutt, selv om han lå i armkroken min når han sovnet stille inn. Haakon tok farvel, på sin måte. Han ventet på at jeg skulle komme, vi fikk et lite døgn sammen før han tok farvel. Det var ingen ord til mamma, det var ingen respons på klemmer og kyss, han bare lå der, pustet selv i noen få minutter før han gikk over på den andre siden. Jeg hadde panikk, jeg hadde angst, jeg sa til Haakon at det var greit at han dro, men at vi kom til å savne han grenseløst. Jeg sa jeg elsket han av hele mitt hjerte og jeg lovte ham at jeg skulle klare å være mamma for Kirstimor og Pettergutt. Ikke glem mamma Haakongutt, for jeg trenger deg i livet mitt. Så når siste åndedrett var tatt, gikk jeg ut på gangen og ringte hjem for å fortelle at det var slutt. Men jeg klarte ikke å gi slipp på Haakon, så jeg gikk tilbake og la meg sammen med ham igjen. Gråtende bønnfalt jeg ham om å komme tilbake, at jeg løy når jeg sa det var greit at han kunne slippe taket, at jeg ikke kom til å klare å leve uten ham. Jeg klarte ikke å ta farvel!  Jeg sa «god natt, sov godt, jeg elsker deg høyest av alt. Mamma kommer i morgen og tar farvel før jeg drar hjem vennen!»

Jeg fikk aldri se Haakongutt igjen. Jeg ble nektet å se ham, og med det tok de fra meg muligheten til å ta farvel. Og her kommer det de aller fleste ikke forstår. Jeg ville ikke ta farvel for Haakon sin del, han hadde allerede tatt farvel, jeg måtte gjøre det for min egen del. For å få en avslutning, for å klare å gå videre og erkjenne at Haakon var borte for alltid. Et kjærlig «god natt» er ikke det samme som et «farvel». Jeg kjenner det er noe som mangler, noe som er uoppgjort i forhold til det å gå videre. Jeg har på en måte satt meg fast, jeg kommer ikke videre! Og dette plager meg, selv om jeg flere ganger daglig tenker at Haakon forstår, der han sitter på stjerna vår og titter ned på oss. Så når folk sier til meg at jeg tok farvel når Haakon døde, så tenker jeg at det er greit, jeg skjønner at dere ikke forstår, det stikker så mye dypere enn det. Man må være der jeg er for å forstå!

Mamma savner deg så sårt vennen, jeg skulle ønske du var her sammen med meg!

God natt, sov godt, jeg elsker deg høyest av alt!

Heading
«Er det noen som klarer dette er det dere!» -Haakon

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s