En sommer på hell!

Etter en lang, men nødvendig time-out prøver jeg meg igjen. Det er terapi for meg å skrive, samtidig som jeg får meldinger fra andre om at de fnner trøst i det jeg skriver, at det de leser hjelper dem videre i sin sorg. Og da hjelper det meg også!

Sommeren er på hell, enkelte dager er det høst i lufta. Jeg er glad denne sommeren er over, selv om høsten slettes ikke kommer til å bli noe enklere. Sommeren har vært tung, akkurat slik jeg fryktet den skulle bli. Kirsti kom hjem i begynnelsen av juni og tok med seg et friskt pust inn i stua vår. Det ble en til å prate med, en til å dekke på bordet til, en til å vaske klær til. Nesten så det daglige var normalt igjen, men….! Sammen med gleden over at Kirstimor kom hjem, kom også sorgen som en tsunami over meg og slo meg ned i knestående i flere dager. Haakon kommer ikke hjem! Jeg klarte ikke å vise fram den gleden jeg følte for sorgen tok for mye plass. Den skrapte meg opp igjen, gjorde meg nummen og kald. Jeg lot den komme, jeg har nå lært meg til å godta når nedturene kommer. Det hjelper ikke å stritte imot, sorgen og savnet er altfor sterk til å dyttes bort. Så jeg lot meg selv være tung i den tiden det tok, tok imot tankene og følelsene, tårene og smerten helt til jeg kjente at den sakte begynte å slippe taket. Det går over, hver gang!

Sommeren har som sagt vært tung. Ofte kunne jeg ta meg selv i å vente på å høre bilen til Haakon ute på gårdsplassen og hvor han så kommer inn på stua og spør om det er middag snart. Det gjør så fryktelig vondt. Eller de gangene jeg var på vei til å ta opp telefonen for å ringe ham. Det er som å få et slag i magen hver gang dette skjer. Virkeligheten går opp for meg gang på gang, og jeg takler de like dårlig hver gang. Pulsen stiger, hjertet banker og tårene kommer. Men det trenger ikke å vare like lenge nå som før. Et tegng på at det går fremover.

Noen dager har jeg tilbragt på stranda sammen med Kirsti eller Arne, det har vært gode timer. Det å tillate seg selv å slappe av er en treningssak som jeg jobber med hver dag, og timene på stranda så klarte jeg det. Jeg slappet av, i hele kroppen. Men så fort vi var hjemme igjen kom tankene tilbake. Det gjør fortsatt vondt å dekke på til 4, vondt å grille god mat, sitte lenge rundt bordet og bare prate. Jeg er med i samtalene, jeg sitter ikke og depper, men jeg jobber med meg selv hele tiden så lenge jeg ikke er alene. Jeg tenker ofte at jeg ikke må vise de andre i huset om hvordan jeg egentlig har det, de kan gå lei eller de blir også lei seg. Så tar jeg på meg masken, den blide masken og ler sammen med ungene. Men tanken på at det for alltid vil mangle en rundt bordet sitter dypt i meg, noe jeg mest sannsynlig aldri vil klare å slippe taket i. Det må bare være slik.

Jeg er glad denne sommeren er over, men jeg gruer for høsten. Om ikke lenge kommer 1-års dagen for den skjebnesvangre lørdagskvelden. Når jeg ser meg tilbake ser jeg at jeg har kommet langt, men når man sitter alene om dagene så er sorgen fortsatt altoppslukende. Den tar fortsatt enorm med plass. Og jeg tenker at det må den få gjøre, helt til jeg en dag kjenner at det er litt enklere å puste, enklere å smile, enklere å leve. For den dagen kommer, det vet jeg!

30769050_10156420642840972_501107794_o

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s