Morning has broken!

Jeg sitter alene på stua, Arne og Kirstimor har dratt på jobb, Petter sover ennå. Det er i disse stille timene sorgen er mest tilstede. Her er det ingenting som distraherer meg bort fra den. Ingen som roper mamma, ingen som krever noe av meg, ingenting som tar meg ut av den boblen jeg befinner meg i. Noen ganger er det helt greit, andre ganger så er det bare vondt.

Tankene bare flyr, hopper fra det ene til det andre. Minner dukker opp, de fleste bærer med seg en smerte som gjør så fryktelig vondt, men når jeg har sett på minnet nok ganger kan jeg faktisk smile av det! Forrige fredag spiste vi reker. Jeg stod på kjøkkenet sammen med Petter og skulle dele en sitron i to. Petter stod med ryggen til meg, med klærne til Haakon på seg. Idet kniven delte sitronen kom minnet som tok pusten fra meg. I et tidels sekund sekund trodde jeg det var Haakon som stod ved siden av meg! Haakon elsket sitronsaft, og fra han var liten av drakk han alltid sitronsaften av flasken i kjøleskapet, men aller best likte han den nypresset! I ansiktet er ikke Petter og Haakon lik, men fra siden av og bakfra er de veldig like. Jeg fikk tårer i øynene mens jeg kjente på smerten som satte seg før jeg etter noen minutter klarte å dytte den vekk igjen. Dette minnet vil jeg også klare å smile av, jeg må bare ta det fram nok ganger. Sånn kommer jeg til å bruke de, jeg må bare bruke de opp slik at de ikke gjør vondt mer, men at jeg faktisk kan smile av de!

Verre er det når savnet slår inn. Slik som i går kveld. Vi grillet forskjellige typer pølser til middag og vi dekket på med masse godt tilbehør og tallerkener til fire. Bare det gjør vondt. Stemningen var god når vi satte oss til bords og praten gikk lett. Men jeg meldte meg ut. Tanken på at Haakon skulle vært her sammen med oss ble nesten for tung å bære. Du skulle vært her sammen med oss Haakongutt, du skulle vært her og kosa deg med pølser sammen med oss! Da er det enklere å håndtere minnene, de kan jeg styre når de kommer. Men savnet setter seg som en klo i hjertet!

Det er fortsatt stille i stua. Og jeg tenker tilbake, tilbake til før jul, da savnet og smerten var uutholdelig. Og jeg ser at jeg har gått fremover, at de stegene jeg har tatt for min egen del har virket. Jeg har gjort fremskritt, jeg prater mer, jeg smiler mer, jeg tuller og spøker mer. Jeg er mer tilstede, selv om jeg melder meg ut i enkelte situasjoner. De par siste dagene har jeg faktisk hatt litt energi også, og jeg har lagd middager, jeg har bakt masse horn og avlastet Arne med klesvasken. Det går faktisk litt bedre, og jeg nyter det. Det gir meg en tro på at langt der fremme blir disse stille morgenene gode, at jeg kan smile av minnene som dukker opp. Så når noen spør meg om hvordan det går, så kan jeg faktisk si at jotakk, akkurat nå går det litt bedre.

Så med dette litt oppløftende innlegget vil jeg ønske alle mine lesere en riktig god fredag og ei avslappende helg! Husk å ta vare på hverandre!

30769050_10156420642840972_501107794_o

En kommentar om “Morning has broken!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s