Jeg ønsker meg bare en rolig natt!

Jeg plasker og trår i vannet, bølgene vil dra meg under og jeg hiver etter pusten! Jeg roper etter Haakon, roper alt jeg kan, men får ikke svar! Panikken tar meg idet en bølge skyller over meg, og da ser jeg ham. Langt der nede i dypet strekker han armen opp mot meg. Jeg fyller lungene med luft og dykker ned mot ham. Jeg spenner ifra alt jeg kan i vannet og strekker meg ned mot ham. «Mamma kommer Haakon, hold ut, mamma kommer!» Men jeg når ham ikke, han glir sakte lengre ned. Jeg må opp, jeg får ikke puste og kroppen min stiger mot overflaten mens jeg kjemper mot panikken. Vel oppe fyller jeg lungene på nytt og dykker etter Haakon. «Nå vennen, nå kommer mamma, alt kommer til å bli bra!» Men jeg når ham ikke denne gangen heller. Vi strekker armene etter hverandre, men det er akkurat som om Haakon glir litt bort fra meg. Jeg spenner ifra det jeg makter, jeg strekker armen min så langt jeg klarer, jeg holder pusten mye lengre enn jeg trodde, men det hjelper ikke. Uansett hva jeg prøver å gjøre for å redde Haakon, glir han bort fra meg. Jeg klarer ikke å redde ham!

Jeg våkner av at jeg hiver etter pusten. Jeg har tårer i ansiktet og putetrekket er vått av tårer. Drømmen slår meg med en gang, det er nesten så jeg fortsatt er i vannet. Jeg hører pulsslagene i hodet mitt der jeg ligger på puta og hjertet banker hardt. Jeg gråter, jeg gråter i natten over at jeg ikke klarte å redde Haakongutt, at jeg som mamma ikke klarte å få han med meg hjem. Hjelpesløsheten som jeg følte på sykehuset har blitt med meg i alle ukene etter Haakon døde i armene mine. Og med hjelpesløsheten følger det med dårlig samvittighet. Dårlig savittighet over at jeg lovte ham at alt skulle bli bra, at jeg skulle være der sammen med ham til vi skulle reise hjem, dårlig samvittighet over at jeg ikke klarte å holde det jeg lovte! Dårlig samvittighet over at det er jeg som puster!

Hver kveld kommer uroen over meg. Hver kveld så gruer jeg meg til natta! Når stillheten kommer i mørket, kommer også de øredøvende tankene om at det heller skulle vært meg! Det skulle vært meg og ikke Haakon. Hjelpesløsheten tar pusten ifra meg når tankene tvinger seg frem fra tiden på sykehuset! Nye, fortrengte minner fra det siste døgnet kommer til syne og plager meg! Så når søvnen endelig kommer er jeg utslitt. Så kommer drømmene, det er ikke uvanlig at jeg våkner med tårer på puta et par ganger i uka! Eller jeg våkner opp om morgenen og føler meg utslitt, før dagen i det hele tatt har begynt. Det er da den dårlige samvittigheten kommer…Hva om jeg ikke gjorde nok?

IMG_20171115_100528_514 - Copy

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s