Er det verdt det?

Magen er urolig og pulsen høy. Det er tidlig på morgenen, klokka er ikke mer enn halv sju og vi er på vei til Larvik. Jeg fokuserer, sitter stille i bilen og er høykonsentrert på det som skal skje. Jeg trekker pusten, men den når ikke magen, den stopper ved brystet. Jeg tar opp kaffekoppen og registrerer at jeg skjelver på hånden.

Bilen stopper og jeg går ut i solen og strekker på de vonde knærne, kjenner de er ekstra vonde etter bilturen. Jeg ser på skolen foran meg og kjenner pulsen banke! Om ca tre kvarter skal vi holde foredraget vårt for 300 elever. Bare antallet er nok til å gi meg farefull høy puls. Før Haakon døde hadde jeg aldri snakket i forsamlinger før, nå skal jeg snakke foran 300 stykker. Vi går inn og forhører oss om hvor vi skal være. Vi venter på politiet som vi skal holde foredrag sammen med. To stykker fra forebyggende i Tønsberg skal være sammen med oss. Når Marius kommer håndhilser vi og går bort til hallen hvor Camilla venter på oss.

Første pulje med ungdommer kommer og politiet starter sitt foredrag. Jeg har problemer med å følge med på hva de sier, jeg befinner meg i min egen boble. Så er det vår tur og Arne går fram. Idet han begynner å snakke hører jeg stemmen hans svikter og jeg får lyst til å gå fram til ham å gi ham en klem, gi ham støtte og fortelle ham at det kommer til å gå bra! Men han tar seg inn igjen og gjør det han skal. Jeg fokuserer, holder foredraget mitt i hendene, jeg skjelver! Så hører jeg Arne si at de nå skal få historien min. Jeg nikker mot ham, reiser meg opp og går mot ham. Legger arkene mine på bordet og løfter blikket. Det er helt stille i salen, jeg trekker pusten og starter. De får hele historien, fra jeg sitter på flytoget til Haakon dør i mine armer 1 1/2 døgn senere. Jeg gråter mens jeg står foran ungdommene mens de får mine tanker, opplevelser, jeg gir dem mine bilder! Det gjør inntrykk, jeg ser flere som gråter, noen er tydelig ukomfortable, det er fortsatt helt stille. Det tar fjorten minutter så er jeg ferdig. Jeg tørker tårene mens jeg på skjelvende ben går tilbake til stolen min. Men jeg er ikke ferdig ennå, ny pulje kommer om ca tre kvarter og jeg må gjennom det samme en gang til. Det er psykisk belastende, men det er så utrolig viktig at disse ungdommene får se virkeligheten av noe de mener er ufarlig. De tror ikke MDMA tar liv, vi forteller dem noe annet.

Etter siste pulje har fått høre det vi kom for å snakke om, blir jeg stående å snakke med Erica og Trude, to av de vi holdt foredrag sammen med tidligere i Larvik. Det er en deilig følelse, det å ha gjennomført det og at det gikk bra. Vi snakker om reaksjonene til ungdommene da en ung gutt på sytten – atten år kommer usikkert bort til meg. Han gråter mens han gir meg en klem. Han takker! Han takker for at vi fortalte historien vår og sier samtidig at jeg minner ham om moren hans.  «Det er så viktig det det dere gjør» sier han! Jeg får tårer i øynene og takker for at han ville komme til meg og sier at det er slike tilbakemeldinger som gjør at vi vil fortsette å holde foredrag, mange foredrag. Vi tørker begge tårer idet han snur seg og går! Er det verdt det det vi holder på med? Er det verdt den belastningen det gir, er det verdt tårene og skjelvingene…ja, helt klart!

dav

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s