Det første marerittet!

Det er bare en liten uke siden jeg kom hjem fra England. Mesteparten av døgnet tilbringes i sofaen, under pleddet, støttet opp av puter! Jeg får ikke mange timene med søvn, hverken på dagtid eller natten. Jeg er utslitt, kroppen skriker etter søvn, men den nekter å komme! Jeg sovner rundt midnatt og står opp i 03-tiden. Jeg tør ikke å ligge våken i senga, det er bedre å tenne masse lys i stua og krølle seg sammen i sofaen! Kroppen er nummen, sorgen har overmannet meg og jeg er i sjokk. Ikke sover jeg, jeg spiser og drikker altfor lite, jeg kjenner meg ikke selv, jeg klarer ikke å være mamma!

Jeg enser de andre rundt meg, jeg har alltid noen sammen med meg i sofaen. Men jeg klarer ikke å være til stede. Smerten river i hele kroppen og jeg gråter, sorgen og savnet er ubeskrivelig, det er grusomt. Jeg snur meg slik at jeg ligger med hodet inn mot sofaputene. Prøver å stenge alt ute, det er altfor vondt å ta alt innover seg!

Jeg får ikke stanset blodet! Jeg har panikk, det blør for mye fra såret på armen, det blør for mye fra nesen! Jeg løper bort til vasken og henter nye kluter med vann på, jeg må få stoppet alt blodet! Tilbake til Haakon igjen vasker jeg ham i ansiktet mens jeg forteller ham at alt skal bli så bra, det tar bare litt tid. Men jo mer jeg vasker, desto mer blod kommer det! Jeg har panikkangst, jeg kysser Haakon, jeg gråter mens jeg roper...Stop the blood!! It’s too much blood, help me…I need to stop all that blood!!!

Jeg våkner av at jeg ikke får puste, jeg hiver etter pusten mens jeg hører meg selv rope høyt! Jeg skriker etter hjelp, jeg fekter med armene…Haakon, hvor er du? Hva skjedde Haakon? Du kan ikke bare dra fra mamma, du sa jo du ville komme hjem! Jeg trenger deg her hjemme Haakongutt! Så hører jeg stemmen til Arne i øret mitt, han ligger oppå meg i sofaen, holder meg fast mens han i redsel ber meg våkne, ber meg innstendig om å puste…Monamor, du drømmer, du må våkne Mona! Pust, pust Mona, du må puste med magen…Jeg elsker deg Monamor, hysj…det kommer til å gå bra, du må bare puste Monamor!  Jeg hører hva han sier, men angsten i drømmen finnes i våken tilstand og det tar lang tid før jeg roer meg, det tar lang tid før jeg klarer å puste! Minnene fra sykesenga er blitt levende! Etter denne opplevelsen blir det plutselig skummelt å sove, jeg tør nesten ikke å lukke øynene i fare for å få et nytt mareritt! Så vi inngår en avtale, hvis jeg sovner og begynner å rykke til i kroppen og lage lyder så skal noen vekke meg med en gang! Jeg ble vekket flere ganger!

IMG_4151

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s