«Nei, det er helt normalt» sa psykologen!

Jeg tar på meg jakken min, lue og skjerf. Det er kaldt ute og nysnøen ligger som et hvitt laken der den er urørt! Det knaser i snøen når jeg går, med tunge skritt. Jeg prøver så ofte jeg orker å gå når jeg har time til psykologen. En gang i uka, det bør jeg klare, men ikke alltid! Denne dagen kjenner jeg vinterlukten, det er friskt ute og den biter litt i kinnene! På vei til psykologen bruker jeg alltid å fokusere mye på forhånd. Jeg vet at disse timene er tøffe. Det blir alltid masse gråt, masse skjelvinger, det gjør så fryktelig vondt å snakke samtidig som jeg vet at det er viktig! Jeg har så mange bilder i hodet fra døgnet med Haakon som må bearbeides, som jeg må ha hjelp til!

Denne gangen tenker jeg å ta opp noe som skremmer meg! Jeg lurer veldig på om det er galt av meg å tenke slik, er jeg helt alene om tankene, er jeg på kanten av stupet! Jeg går opp trappen og ringer på døren. Etter noen minutter sitter jeg i stolen med en kopp te foran meg! Jeg gruer meg, synes alt er bare vondt. Så, hvordan har denne uka vært da Mona? Jeg ser på henne og lurer på hvordan jeg skal begynne. Det tar ikke lang tid før tårene kommer, jeg stammer og har problemer med å holde koppen. Jeg er redd, redd for å ikke klare mer! Jeg er redd, fordi jeg tenker mer på å være sammen med Haakon enn det å være her! Er ikke min kjærlighet til de andre sterk nok, er jeg mer opptatt av sorgen enn de som faktisk lever rundt meg! Jeg trenger virkelig hjelp, hvis ikke er jeg er redd for at…Jeg klarer ikke å si ordene høyt, de skremmer vettet av meg! Ennå skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare dagene med en så stor sorg, den fortærer meg. Nei kjære deg, det er helt normalt! Alle som opplever en traume leter etter en utvei ut av smertene, sorgen og savnet, men for de aller, aller fleste er det nok med at de vet at de har en utvei! Bare en promille benytter seg av det, de andre lærer seg å leve med sorgen!

Det var det jeg trengte å høre. Jeg begynner ikke å bli gal, det er helt normalt å tenke slik jeg gjør! Men jeg blir ikke lettet slik jeg hadde håpet på, jeg bare aksepterer svaret. Jeg er også tung når jeg rusler hjemover! Det er lite glede å spore ennå i hverdagen og jeg aksepterer det også. Jeg vet at dette kommer til å ta tid, lang tid. Jeg må være tålmodig og ta imot de små glimtene jeg får som kan gi meg et smil, litt latter. Jeg må ha troen på at en dag, en dag så kommer jeg til å stoppe opp på kvelden å tenke: «Dette har vært en god dag!» Da skal jeg ta imot den følelsen og jeg skal kikke opp på stjerna vår og smile til Haakon! For den dagen kommer, det vet jeg!

DSC_0103

En kommentar om “«Nei, det er helt normalt» sa psykologen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s