Panikkanfall på Gatwick!

Denne mandagen hadde jeg aldri klart meg uten Dennis! Han henter meg i sjømannskirken i London, blir med meg opp til Gatwick Flyplass. Ordner med all bagasjen jeg har med og tar meg med mot sikkerhetskontrollen. Der finner han området hvor de som trenger hjelp videre melder seg. Så sitter vi sammen og venter, han forlater meg ikke før hjelpen kommer. Vi tar farvel med en god klem og jeg følger en heller brysk mann med ansvar for et eldre ektepar. Jeg prøver å holde fokus, men merker at jeg plutselig er alene. Jeg kommer meg gjennom sikkerhetskontrollen, men der åpenbarer det seg et vrimmel av mennesker! Det er folk overalt, det er stemmer overalt. Jeg finner meg en søyle jeg kan støtte meg på, beina svikter til tider under meg. Det er kun 1 1/2 døgn siden Haakon døde i mine armer, 1 1/2 døgn siden jeg mistet en del av meg selv. Jeg er traumatisert og i sjokk, og der står jeg helt alene, sammen med en horde av mennesker! Så kommer det! Det begynner i brystet, det snører seg sammen samtidig som det begynner å prikke i huden! Jeg hører pulsen dundre i ørene og jeg skjelver i hele kroppen. Jeg kan ikke bryte sammen nå, ikke her! Jeg er vettskremt, livredd. Jeg har lyst til å skrike at alle stopper opp og er helt stille, det er altfor mye bråk rundt meg! Jeg får tak i mobilen min, jeg må få tak i Arne! Jeg trykker mobilen hardt inn mot øret, så hører jeg stemmen hans! Pust, jeg får ikke puste Arne, hjelp meg…jeg får ikke puste! Han hører meg ikke i alt bråket og jeg finner ikke stemmen min! Hjelp meg Arne, du må puste med meg, jeg er redd! 

Jeg får se den bryske mannen igjen og jeg går etter ham, han går altfor fort! Så kommer vi til en inngjerdet sirkel hvor det sitter fullt av folk! «Pust med magen Monamor, helt inn og så ut gjennom munnen! Jeg er her sammen med deg, jeg elsker deg! Pust inn Mona! Jeg får beskjed om å finne meg en stol og jeg gjør som jeg får beskjed om. Jeg prøver å stenge ut alle rundt meg og bare fokusere på stemmen til Arne! Jeg gråter ukontrollert, jeg klarer ikke å stanse skjelvingene som rir i hele kroppen, jeg klarer ikke å puste! Ikke legg på Arne, ikke forlat meg nå! Jeg trenger deg, jeg får ikke puste. Det stopper i brystet Arne, jeg klarer ikke mer Arne! Jeg klarer det ikke….Det kommer en dame som ber om passet mitt og hun får det! Jeg tenker ikke klart, det kunne ha vært hvem som helst! Når hun kommer tilbake med passet har hun med et glass vann, men når jeg tar imot det mister jeg det i gulvet, jeg skjelver for mye! De har tydeligvis fått beskjed om hva som har hendt for jeg husker hun kondolerte meg! Jeg sitter ytterst på stolen, akkurat som om jeg er klar til å rømme, jeg vugger fram og tilbake mens jeg fokuserer på stemmen til Arne! Hører du meg Monamor, vi puster sammen, dette klarer du, du er sterk! Om ikke lenge er du hjemme, vi skal ta oss av deg når du kommer hjem Monamor! Pust helt med magen…..så ut igjen…jeg elsker deg! 

Så kommer det en mann med rullestol mot meg og ber meg sette meg i den. Idet jeg reiser meg på skjelvende ben kjenner jeg noen stryke meg over ryggen. Jeg tenker det må være den mannen som satt ved siden av meg, men jeg løfter aldri blikket for å se! Jeg er redd for å miste fokuset. Jeg vet at mister jeg stemmen til Arne nå så bryter jeg sammen. Jeg blir trillet helt fram til gaten hvor noen igjen ber om passet mitt! Så kommer jeg gjennom og blir satt helt alene! Der sitter jeg i det som føles som en evighet, mens jeg ser de ved skranken prater om meg! Det er roligere her, ikke på langt nær så mye bråk. Jeg har fortsatt Arne med meg og jeg klarer å fortelle ham hvor jeg er! Det går litt bedre, jeg klarer å puste bedre, men gråten klarer jeg ikke å stanse! Aldri før har jeg følt meg så ensom og alene som når jeg satt i den rullestolen og kikket ned i gulvet!

Jeg skal klare det Haakongutt! Jeg skal klare å komme meg hjem! Jeg savner deg så uendelig mye, jeg kan ikke tro du er borte! Mamma må hjem til Kirstimor og Pettergutt vennen, det er ikke mer jeg kan gjøre i England nå! Det var ikke slik det skulle bli! Du skulle jo komme hjem en tur før du dro opp til Trondheim. Du ville hjem sa du! Hvordan skal jeg noen gang klare å puste normalt uten deg? Hvordan skal jeg kunne leve som før uten deg? Hvordan skal jeg være mamma? Kjære Haakongutt….kom tilbake, mamma trenger deg, trenger stemmen din, trenger smilet ditt, trenger å gi deg kjærlighet og omsorg! Jeg trenger deg vennen! 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s