Våren kommer uten glede, men så….!

Sola skinner, fuglene kvitrer i solskinnet og de fleste kjenner energien kommer tilbake etter en lang vinter. Jeg trodde det skulle bli en bedre hverdag bare våren kom, men der tok jeg feil igjen. Jeg sitter ofte ute på trappetrinnet ute på plattingen og ser utover mange hundre plommetrær, sola som skinner, fuglene som kommer på brettet ved siden av meg, og jeg kjenner faktisk ikke noe glede. Tårene kommer idet jeg spør Haakon om han har det bra mens jeg kikker opp på den skyfrie himmelen. Og jeg ble så lei meg når jeg skjønte at gleden uteble denne gangen også, når jeg hadde ventet så lenge på den. Jeg er sliten av å gå i sorg, sliten av å ha det vondt. Og jeg prøver virkelig, hver eneste dag prøver jeg å vende tilbake til det som en gang var, og noen ganger klarer jeg det for ett øyeblikk, men så går jeg tilbake til det som har blitt.

Det skjer veldig lite i livet, utenom foredragene vi holder. Det går mange uker mellom hun som bruker å stikke innom kommer, ingen andre kommer, jeg snakker med noen få i telefonen, ellers så har jeg lite impulser i hverdagen. Og jeg må innrømme at jeg sliter med å finne impulsene selv, jeg trenger hjelp! Derfor blir denne bloggen min terapi for å få «snakket» om det som skjedde med Haakon og oss, og jeg har sagt mange ganger at jeg håper at jeg når fram til noen. Så skjedde det! På mandag!

Jeg fikk en helt utrolig mail fra en person som hadde ruset seg tungt fra tidlig i ungdomsårene til voksen alder. Det ble ukritisk brukt det meste, heroin, kokain, ecstazy…sprøyter og piller. Hun var sikker på at hun ikke kom til å dø, selv etter å ha sett døden nærme seg 4 ganger, tolket hun som et tegn på at døden ikke kune ta henne. Men så kom hun til et punkt hvor hun ville snu! Hun fikk behandling, utdanner seg og jobber frivillig. Så etter 2 år uten narkotika kom russuget, det suget som tok over hele kroppen og fikk tankene over på gamle veier. Hun begynte å google etter tips og kom så over bloggen min. «Akkurat i rett tid», skrev hun. For etter hvert som hun leste innlegg etter innlegg forsvant russuget , til hun satt igjen med en tanke Jeg kan ikke utsette min mamma og pappa for dette! Det ble ikke noe rus, det ble ikke noe sprekk og den historien og den takken jeg fikk for min åpenhet, for at jeg så åpent delte min sorg og savn reddet henne! Jeg gråt når jeg leste mailen, jeg ble så stolt over denne vakre skikkelsen som jeg ikke aner hvem er, men jeg skulle så gjerne gitt henne en varm klem! Jeg er ikke sterk, jeg har ikke noe valg, men du har valg og du har tatt det rette! Jeg står bak deg og dytter deg forsiktg, men jeg heier høylydt på deg! Takk for at du gjorde den dagen til en av de gode for meg!

DSC_0095

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s