28.12.1995 – 28.12.2017

Året er 1995. Dagen er julaften og jeg har termin. Jeg er sliten av den store og tunge magen, men elsker å sitte i stolen min og dytte tre fingre inn mot magen for å kjenne om jeg får svar! Joda, der kom det en fot, eller var det en hånd? Vi er litt usikre på om det faktisk blir en gutt, men navnet er klart. HAAKON! Jeg snakker masse til Haakon, og kan ligge lenge om gangen og bare se på magen min. Det er et lite mirakel der inne, mitt mirakel. Gavene ligger under treet, pynten er framme og ribba stekes i ovnen. Vi er alene, det er best slik, hvem vet når «mirakelet» melder sin ankomst. Arne drikker rødbrus til ribba, jeg har cola. Vi er lykkelige og forelsket! Det går fire dager! Tidlig på morgenen våkner jeg og står opp. Rusler litt rundt da den første smerten kommer. Jeg kjenner jeg blir både glad og redd. Nå er det igang, om noen timer er jeg mamma! Vi kommer oss på sykehuset og fødselen går uten komplikasjoner og kl 11.42 blir det lille mirakelet mitt født. Jeg er sliten, men du verden for en lykkefølelse! Haakongutt blir lagt på brystet mitt og jeg har endelig blitt mamma! Mitt aller høyeste ønske er nå oppfylt og tårene renner av ren kjærlighet til min førstefødte, elskede gutt!

 

Året er 2017. Dagen er julaften og jeg føler ingen glede. Selv om bonusdatter er her med mann og skjønne Nehemiah, vårt barnebarn på snart 4 år er jeg helt tom. Det ligger gaver under treet, det står noen nisser fram, resten av pynten ligger fortsatt i esken. Vi trenger ikke pynte mer enn du har gjort mamma, det er fint som det er! Kirstimor har så rett, det er nok. Jeg ser på bildet ved siden av TV’n, bildet av Haakongutt, bildet av det ene mirakelet mitt og jeg kjenner på en sorg så stor at den er i ferd med å overmanne meg. Ribba blir satt fram, i år er mange rundt bordet, det er best slik, vi er ikke alene! Arne koser seg med akevitten sin, jeg har pepsi! Jeg er nummen, jeg er på en måte borte, jeg klarer ikke å ta del i samtalene som går rundt bordet. Jeg svarer nok, men husker ikke hva! Så går det fire dager. Jeg er våken lenge før dagen tenker på å starte, jeg sitter i stolen min og snakker til Haakon, det lille mirakelet mitt. Jeg ber ham hjelpe meg til å komme meg gjennom denne dagen også, akkurat som alle de andre dagene! Etter flere timer kommer de andre etterhvert, men dagen er tung! Senere på dagen tar vi turen til kirken. Presten har åpnet opp for oss slik at vi kan komme inn å tenne lys. Vi står fortsatt sammen Arne og jeg. Etter snart 25 år er kjærligheten trygg, men vi er sorgtunge og slitne, sammen! Du er borte vennen min, jeg savner deg og det vi ikke fikk sammen….du og jeg! Vi skulle jo hatt så mye mer. Gratulerer med dagen Haakongutt, det er din 22de bursdag! Jeg skulle så gjerne ha gitt deg gaver, lagd den middagen du hadde bestemt for så å se deg dra avgårde med venner for å feire dagen! Jeg skulle ha gitt deg en varm mammaklem og fortalt deg hvor glad jeg er i deg og så hadde det helt sikkert kommet noen tårer. Du ville ha gitt meg et litt oppgitt smil, men sagt æ e glad i dæ æ å mamma! 

Vi blåser ut lysene og går ut i desemberkulda!

31919442_10156452051560972_1099760765943939072_n

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s