Aller siste hjemkomst!

Jeg vandrer igjen. Denne dagen har jeg gruet for noen dager. Arne er nede i kjelleren og tar siste finpuss på bordet. Det skal bli perfekt. Han beiser det brunt. Duken er klar, rosen står i vasen og lyset er satt i lysestaken. Jeg har tørket av bildet av Haakon. Han kommer hjem for siste gang!

DSC_0004

På sykehuset fikk jeg være med Haakon til det aller siste, men Arne har ikke fått tatt farvel. Og når det ble slik at Dennis skulle ta med urnen hjem hadde Arne et ønske om å få ha han hjemme over natten. Dagen etter skulle han ta med urnen opp til Trondheim. Alternativet var å sette urnen i kirken. Den tanken klarte jeg ikke, alene i ei vinterkald og mørk kirke. Nei, han måtte hjem. Så fikk jeg heller prøve å tenke som Arne, en aller siste hjemkomst. Nervene er urolig mens jeg vandrer fram og tilbake og bare venter på å høre bilen til Dennis skal stoppe utenfor. Alt er klart, huset er vasket, bordet ble perfekt og er ferdig pyntet….vi venter på Haakon! Så ringer det på døra og jeg kjenner at dette kunne jeg aldri ha forberedt meg på. Det er så altfor uvirkelig, grusomt! Arne går ut og møter Dennis, han tar urnen i armene og går inn. Vi holder rundt urnen og hverandre i gangen, vi gråter, det er vondt! Det var ikke slik du skulle komme hjem vennen!

Urnen blir satt på bordet, lyset er allerede tent, jeg trekker meg tilbake mens Arne står med tårer i øynene og snakker stille til Haakongutt. Ønsker ham velkommen hjem for aller siste gang. Jeg fører Dennis inn på stua og det er så godt å se ham igjen. Jeg får en god klem! Kvelden blir uvirkelig, der vi sitter i sofaen og planlegger de siste detaljene rundt bisettelsen. Uvirkelig….! Det blir sent før Dennis drar, Arne tar farvel med Haakon og går! Jeg blir stående foran urnen med hendene på lokket.

Jeg savner deg så fryktelig høyt vennen, mamma vet fortsatt ikke hvordan hun skal klare å puste uten deg, le uten deg, leve uten deg! Tenker du på meg Haakon, savner du mamma? Hvorfor måtte du ta dette stoffet Haakon, aner du hva vi må gå igjennom av smerte og sorg bare for at du i et øyeblikk tok en fatal avgjørelse? Skjønner du at jeg noen ganger blir fryktelig sinna, når for eksempel søvnen ikke kommer, når smerten er så stor at jeg ligger i fosterstillig på gulvet og gråter, når krampene tar tak i kroppen min? Mamma er så sliten vennen, jeg vil bare ha deg! Jeg vil ikke gå gjennom dette, jeg klarer det ikke, jeg trenger deg for å kjenne at jeg lever! Kan du passe på mamma i natt, mens du er her? Kan du stryke meg over håret og hviske i øret mitt: «Det kommer til å gå bra mamma min, jeg skal passe på deg og vi kommer til å møtes igjen på stjerna vår! Jeg har det bra!»30769050_10156420642840972_501107794_o

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s