Kjære gode mannen min!

Jeg sitter på rommet til Haakon. Noen ganger finner jeg roen her inne, andre ganger gjør det bare vondt! Akkurat nå er det roen som råder! Vi to har det samme minnet av Haakon her inne. Jeg elsket å skremme han mens hans han satt her og spilte på pc’n sin. Han hadde hodetelefoner som blokkerte ut all lyd, så jeg brukte å åpne døra forsiktig, liste meg inn på rommet bak han for så forsiktig legge hånda mi på skulderen hans. Den samme reaksjonen hver gang! Han lettet fra stolen, selv om han hadde en stol under bordet så beina hans ikke var på gulvet. Hodetelefonene ble revet av i en fart og han brølte hver gang! Eller de gangene vi bare åpnet døra og han fikk med seg dette, ville han i en og samme bevegelse ta ned beina, snu seg samtidig som han løftet opp den ene «klaffen over øret» og si «HÆ»!

Dette er minner som med tiden vil bli gode, Arne. Vi kommer til å snakke om Haakon hver dag, vi bærer han med oss i hjertet og sjelen. Jeg skal være her for deg, hver eneste dag og sammen skal vi hedre Haakon i vår lille familie på en måte som han fortjener! Sammen!

I går sa du noe til Petter når vi satt og spiste middag. «Jeg har nå vært sammen med mora di i et kvart århundre!» Jeg ble 10 år eldre og satte brødskiven i halsen med det samme du sa det, så heretter foretrekker jeg at du sier 25 år, det høres mindre ut! I løpet av disse årene har vi hatt vår dose med motgang. Men vi har alltid støttet hverandre, alltid endt opp med å smile til hverandre! Alle de siste årene med arbeidsledighet har vært tunge, vi har ikke kunnet unne oss noen ting uten at det igjen har gått utover andre ting! Det har vært tunge prioriteringer, og tiden framover blir ikke enklere, vi har en ekstra bagasje å bære! En vi så gjerne skulle vært foruten, men nå var det engang oss det hendte, og da vet jeg at vi står sammen gjennom denne stormen også! For det er oss det!

Jeg er sliten, så fryktelig sliten. Jeg skulle så gjerne ønske at vi bare en uke kunne gjøre det som er godt for oss, uten at det fikk betydning for neste uke! Da ville jeg hatt 3 – 4 foredrag sammen med deg, snakket med ungdommene rundt omkring på forskjellige skoler og fortalt dem hvor farlig dette stoffet er. Fortalt dem om livet vårt etter at Haakon døde, kanskje noen ville tenkt seg om. Så ville jeg tatt en helg på hotell. Tenk det, ei helg, bare vi to! Jeg ville bestilt en kveld med spa, slik at vi fikk gjort noe med de stive og anspente musklene våre. Så ville jeg ha tatt deg med på en restaurant, trenger ikke å være en flott og dyr en. Bare slik at vi to kunne spist god mat og du hadde fått drukket litt god rødvin mens jeg hadde tatt pepsi max’n min. Kanskje, bare kanskje kunne vi ha danset litt igjen også. Det er lenge siden det! Så hadde vi ruslet tilbake til hotellet og tatt et glass vin før vi hadde tatt kvelden. Jeg skulle gitt deg alt dette Arnemin om jeg kunne, du har så virkelig fortjent det!  Jeg vet du er sliten, jeg vet du sørger, jeg vet du fortviler, men jeg vil alltid være her sammen med deg, jeg vil alltid elske deg og jeg vil alltid gjøre det som er best for oss. Du fortjener det også!

IMG_1130

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s