Farvel Haakon, vi sees igjen!

Så er dagen kommet. 03.11.17. Haakon skal bisettes i dag og hvordan jeg skal komme meg gjennom denne dagen aner jeg ikke! Jeg sitter i dusjen klokken halv seks, søvnen kom ikke i natt heller og jeg er allerede utslitt, lenge før sola får stått opp. Jeg gråter, jeg klarer ikke å stoppe. Nå vet jeg hvordan det er ha angst. Pulsen dundrer i ørene, jeg er kortpustet, jeg svetter i det småkalde vannet og jeg skjelver i hele kroppen.

Kjære Haakon, vær hos meg i dag!

Bilen stopper og jeg skulle ønske turen til kapellet skulle vare i mange mil, men vi er der! Jeg har min lille familie i bilen, Arne ved min side og Kirsti, Petter og Marianne bak meg! Jeg har gått inn i min egen boble, der er jeg beskyttet fra alle de andre rundt meg, det er bare meg! Døren åpner seg og Arne tar hånden min. Kom Mona, vi må gå inn nå! Jeg lar ham føre meg bortover veien og inn mot kapellet. Jeg blir med, vet jeg må men vil ikke. Tør ikke møte det som venter meg!

Haakon, jeg trenger deg, ikke gå fra mamma!

Etter å ha hilst på mennene fra begravelsesbyrået, løfter jeg blikket…..Der, bildet av min vakre, skjønne sønn som smiler så varmt på et bildet omringet av blomster! Det er grusomt, så ubeskrivelig urettferdig. Jeg går sakte bort til blomstene på gulvet, ser det store hjertet av røde roser fra Arne og meg,  pappa og mamma, den vakre oppsatsen av et dobbelt hjerte med hvite roser fra Kirsti og Petter.  Den nydelige buketten fra Marianne og Tong. Tårene sildrer, det er ufattelig vanskelig å ta innover seg at dette nå gjelder oss. Her står vi, midt i kapellet og ser på urnen til var Haakon, 21 år og 9 mnd. Så lenge fikk vi elske deg vennen!

624.17 008

Haakon, mamma får ikke puste, hjelp meg!

Arne fører meg bort til en stol, Kirstimor hjelper meg så jeg får tatt av meg kåpen, jeg er så varm. Vi sitter og hører kirkeklokkene ringer idet «gutta mine» kommer! Haakons fire beste venner fra Svelvik. De kom opp til Trondheim for å ta farvel, de kommer aldri til å forstå hvor mye det betyr for meg! Vi gråter og gir hverandre klemmer. Så begynner solisten å synge første solo! «Eg ser» av Bjørn Eidsvåg. Jeg vugger fram og tilbake, prøver å holde tilbake hikstene som kommer, men det er nytteløst. Det gjør så altfor vondt. Etter en stund går Arne opp for å holde sin minnetale. Ikke om Haakon, men til Haakon. Han tegner et bilde av Haakon slik han var.  Varm og lun, glimtet i øyet, humoren, rettferdigheten, staheten….Takk Arne! Så kommer neste solosang, fra Kirsti, Petter og Marianne. «He ain’t heavy, he’s my brother» Kirsti sitter ved siden av meg og vi holder hender, støtter hverandre, trøster!

Haakon, ikke gjør dette, kom tilbake til mamma!

Det er salmer. Dennis holder en vakker tale om hvordan vi møttes på sykehuset i Essex og hvordan han opplevde å være tett på oss i ettertid. Så kommer siste solosang. Den vakreste sangen jeg noen gang har hørt, som Kirsti fant fram noen dager etter Haakons dødsfall! «Mamma, hør på denne om du orker, kanskje vi kan bruke denne i begravelsen?» Takk Kirsti, den var ubeskrivelig vakker! Aron Wright med «Home». Du kan høre den her! Jeg prøver å lytte til teksten mens jeg klamrer meg til Arne. Jeg vet nå at snart kommer det verste!

Haakon, mamma er kjemperedd, jeg klarer ikke å ta farvel!

Så merker jeg at folk reiser seg, det skraper i stoler mot golv. Kirsti kommer mot meg med kåpen min! «Her mamma, jeg skal hjelpe deg jeg!» Jeg får øye på Arne idet han har urnen til Haakon i hendene og jeg er nær ved å besvime! Petter og Kirsti holder seg helt i nærheten av meg, de forstår, selv gjennom sin egen smerte klarer de å støtte meg! Orgelet spiller tonene av «Amazing Grace» idet vi går de tunge skrittene mot graven. Petter holder seg ved siden av meg, vi er der for hverandre, støtter, mens Kirsti går fram til pappan sin, legger den ene hånden på ryggen mens hun legger den andre på urnen.

Farvel storebror, vi glemmer deg aldri!

Arne står foran graven, et lite hull i jorden. Siste hvilested for en som så vidt hadde begynt å leve. Som ikke fikk oppleve det å være voksen. Som ikke fikk stifte sin egen familie, få sine egne barn. Som ikke fikk oppleve den rene og uforbeholdne kjærligheten det er å ha barn. Som ikke rakk å bli eldre enn 21 år og 9 måneder.  Novemberkulden er rå, den smyger seg inn under alle klesplaggene og men jeg føler den ikke!

Haakon, vær sterk vennen min, mamma er her!

Etter det som må være det værste en pappa gjør, reiser Arne seg opp. Han har forsiktig, med ærbødighet, smerte og bare en stolthet en sørgende pappa kan vise, senket sin elskede sønn ned i hans siste hvilested. Presten begynner å synge » Fager kveldssol smiler», en av sangene vi så ofte sang for Haakon når kolikken herjet som værst i den lille kroppen, natt etter natt.  Jeg klarer ikke å holde gråten tilbake, sorgen skraper meg opp og smerten er uutholdelig.

Kjære Haakonguttenmin, mamma må gå nå, det er ikke mer jeg kan gjøre! Unnskyld lille venn, jeg klarte ikke få deg gjennom dette, jeg er så fryktelig lei meg! Men ikke glem mamma Haakongutt, for jeg trenger deg i livet mitt!

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s