Sliten, men takknemlig!

Noen uker etter jeg kom hjem fra England kjente jeg behovet for å få ned tankene mine på papir. Det ble for mye uro i hodet, og jeg vet at det hjelper å skrive. Dessute merket jeg at hukommelsen ikke var som før. Det meste ble glemt, og det skremte meg at jeg faktisk kunne glemme ting som skjedde på sykehuset så det var viktig å få det ned. Og jeg har alltid vært glad i å skrive. Nå i ettertid tror jeg faktisk at det å skrive så tidlig i prossessen har hjulpet meg masse.

For å gjøre en lang historie kort, holdt vi vårt første fordrag for konfirmantene og foreldre her i Svelvik den 03/01. En utrolig tøff opplevelse, ikke bare for oss, men for de som var tilstede også. Tilbakemeldingene varmet og vi fant ut at dette måtte vi fortsette med. Selv om den psykiske påkjenningen for min del gjorde at jeg ble liggende i 2 dager med migrene. Men det var vanskelig å holde tråden, ingenting skjedde på flere uker og folk var vel egentlig ikke interssert i å putte et foredrag inn i en ellers fastlagt hverdag. Helt til Arne tok kontakt med Norsk Narkotikapolitiforening. De har et tett samarbeid med Larvik Politi, som igjen driver tung, holdningsskapende arbeid for ungdom og foreldre i Larvik og omegn mot rus. Vi ble bedt med på et møte og så var det gjort. Mandag holdt vi vårt første foredrag sammen med politiet i Larvik for foreldrene til 7-klasse. Det ble sterkt. Jeg var fryktelig nervøs, det er en tøff historie jeg skal fortelle. Arne starter med å fortelle en del om Haakon, at han faktisk var en gutt i gata, som alle andre gutter. Han forteller litt om Haakons opphold i England. Han snakker en del om MDMA og hva det gjør med kroppen, at det virker individuelt på personer. Og han snakker litt om de tilbakemeldingene som har kommet i form av misstro. At Haakon ikke kunne dø av MDMA da det er umulig, at det faktisk er farligere å ri på hest!! Så kommer vi til min del. Jeg gir dem alt. Skal vi nå fram, virke troverdig så kan vi ikke holde igjen, da virker det mot sin hensikt. De får min historie fra jeg alene sitter på flytoget til jeg står foran døren inn til intensiven, og helt til Haakon dør i mine armer. Jeg skjelver i beina, jeg gråter, jeg klarer knapt å løfte papiret foran meg for å skifte side for skjelvingene er så store. Jeg må ta flere pustepauser. Det er tøft, men det er viktig. Når vi er ferdige er tilbakemeldingene kun postive, og det varmer så utrolig, de kan aldri forstå hvor mye det ene «Takk» betyr for oss da. Det er en bekreftelse på at det vi gjør er både riktig og viktig. Så i går holdt vi et nytt foredrag for en gruppe russ i Drammen. Utelukkende positive tilbakemeldinger og vi ble bedt om å holde et nytt fordrag mandag neste uke for andreårs videregåendeelever.

Det gir meg energi der og da, men når vi har kommet hjem er jeg helt tom. Det tømmer meg for alt, men det er litt godt også, for jeg sitter faktisk igjen med en følelse av at vi blir hørt, at det går inn og at mennenskene vi snakker til tar til seg historien vår. Ikke en eneste russ tok tak i mobilen sin under det 45-minutters lange foredraget vårt, og det vil jeg tro betyr litt. Jeg prøver å puste med magen, jeg prøver å ta vare på meg selv, selv om dagene for det meste tilbringes i sofaen. Nummenheten har jeg fortsatt, savnet etter Haakon vokser seg bare større etter hvert som dagene går, men jeg overlevde og begynner smått om senn å leve også. Og det er også takket være Tale, som ga meg et gavekort på Impuls! Kjære Tale, tusen hjertelig takk. Og Karina på Impuls i Svelvik, verdens beste! Du er balsam for både hår og sjel, tusen takk!

30176411_10156394799770972_825919170_o

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s