Ensom i sorgen.

Jeg har alltid omringet meg med mange mennesker. Jeg elsker å være sammen med andre, synes det er spennende å treffe nye folk og bli kjent. Min mann kaller meg hypersosial! Jeg er en utpreget ekstrovert type!

Så, når dødsfallet til Haakon rammet oss hardt, opplevde jeg en strøm av støtte, kjærlighet og styrke fra venner og bekjente som sendte oss blomster, varme meldinger, flere gode telefonsamtaler hadde jeg. Folk bestilte mat til oss som ble bringt på døra! Slik var det i en måned. Etter den 03.11.17, begravelsen til Haakon, ble det plutselig helt stille. Og stillheten ble øredøvende. Det ble så og si slutt på meldinger, telefonen ble stille, folk som sa de skulle komme innom kom aldri. «Vi må ta en kopp kaffe, vi må møtes!» Det er gjengangeren, men det blir aldri kaffe og vi møtes aldri! Dette føles som en ekstra sorg midt opp i det jeg står i! Jeg trenger å prate om det har skjedd, for å komme meg videre! Jeg går til presten en gang i uka, og har også fått innpass hos DPS i Drammen for utredning av PTSD, men dette tar tid. I mellomtiden har jeg desverre gått mer eller mindre tilbake til sofaen, den tyngste depresjonen jeg klarte å komme meg ut av før jul sniker seg stille inn på meg! Og det skremmer meg, for jeg vil ikke ha det sånn. Jeg savner å føle glede i livet mitt, jeg savner så sårt å ha noen som orker å høre på meg, bare litt. La meg få gråte på skulderen din, la meg få øse ut min sorg, mitt savn og store fortvilelese av å mistet det kjæreste jeg hadde, så kan vi prate om andre ting. For jeg vil videre med livet mitt, jeg vil ikke sitte fast i sorgen, jeg vil føle noe annet enn smerte. Og jeg trenger nettopp deg til det, jeg klarer ikke dette alene!

Så til dere som har noen som er i min situasjon, men som lurer på hvordan dere skal være. Sier du at du skal ta kontakt, ta kontakt. Sier du at du skal ta deg en tur, så ta turen. Går det for lang tid, blir terskelen altfor høy, og du føler det blir feil. Tenker du at du tråkker over en grense, at du forstyrrer, at du trenger deg på! Vel, du tenker feil, og hadde du bare tatt den telefonen så hadde du funnet det ut. Vi som lever i sorg har nok med å komme oss igjennom dagen, om vi også skulle passet på å pleie vennskap! Det må vi faktisk ha hjelp til i en periode! Vi som lever i en så stor sorg er fryktelig sårbare, filteret vårt er nede, vi har problemer med å sortere hva andre måtte tro! Vær en venn som støtter, vær en som ofrer litt av din egen tid til å hjelpe og støtte en venn i sorg. Det kan faktisk være nettopp den telefonen fra deg, eller kaffebesøket ditt som nettopp gjorde den dagen litt bedre enn den forrige dagen! Da har du gjort noe godt! Jeg har innfunnet meg med min situasjon. Jeg har tre igjen, Tonje og Merete her jeg bor og Olaugmi i Stjørdal. Og de vet jeg kommer til å være der. Tusen takk!

Nå er det påske, og om noen minutter kommer min datter hjem, det er glede, selv om en alltid vil mangle! Riktig god påske til alle sammen og ta vare på hverandre!

IMG_20171115_100528_514 - Copy

En kommentar om “Ensom i sorgen.

  1. Hjærte mitt blør for dåkker Mona ❤ Tænke masse på dæ å tåran trille når æ læse bloggen din 😢❤ Stoor klæm fra Vardø ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s