Den siste tåren!

Lørdag 10.03. Dagene går, det er nå litt over 5 måneder siden Haakon døde! Og jeg sliter fortsatt med søvnen. Kloen i hjertet slipper ikke taket og det skremmer meg! Er det slik jeg vil ha det for resten av mitt liv? Det er lite glede å finne i hverdagen, dagene er tomme selv om jeg prøver å finne ting som tidligere fikk meg til å smile! Kveldene er verst, når man er sliten etter en lang dag. Når jeg rusler til sengs blir jeg ofte liggende å tenke! Jeg blir nummen i kroppen og det suger til i magen! Hvordan har du det Haakongutt? Kan du komme å holde mamma i hånden, jeg savner deg så inderlig? Passer du på Nathaniel, si at bestemor elsker han også! Jeg skulle så gjerne gitt deg en god, varm mammaklem vennen min!

Jeg prøver det jeg kan. Jeg prøver det jeg kan å få Haakon til å kjempe. Jeg forteller ham hvor mye vi elsker ham og hvor viktig han er i livet vårt! Jeg tar på ham slik at han ikke bare hører stemmen min, men kjenner meg også! Jeg stryker ham over håret, kinnet, gir ham en klem mens jeg holder ham hardt i den kalde hånden hans. Jeg vet tiden renner ut og jeg ber til høyere makter om å hjelpe meg! Jeg ber Haakon desperat om å gi meg et tegn på at han vet at jeg er der. At vi sammen skal kjempe oss gjennom dette og at vi skal hjem, begge to, sammen! Men jeg får bare stillhet! Ikke noe bevegelse, ikke noe motstand, han sover! Jeg klarer ikke dette alene! Jeg setter meg ned, gråter stille mens jeg ringer Arne. Jeg må finne styrke. I løpet av samtalen spør jeg Arne om han vil si noen ord til Haakon. Jeg reiser meg opp, stryker Haakon over håret mens jeg sier: «Pappa vil snakke med deg vennen!» Hei Haakon, det er pappa! Jeg elsker deg så høyt gutten min, nå må du kjempe vennen, vi venter på deg her hjemme! Vi savner deg fryktelig! Vi elsker deg Haakongutt!

Jeg hører Arne gråte idet han tar farvel. Idet jeg tar vekk telefonen gir jeg Haakon en god klem og reiser meg opp. Da ser jeg den! Tåren….Det ligger en tåre i øyekroken! Det har vært mye inntrykk ved sengen, masse blod som har legene ikke har klart å stanse! Fra det lille stikket på høyre arm, neseblod..Men ikke tidligere har det kommet noe ut av øynene! Gråten tar meg idet jeg legger hodet mitt på brystet til Haakon mens jeg tar den kalde hånden hans. Takk kjære Haakongutt, nå vet jeg at du kjenner at mamma er her, at vi er sammen om dette, hele veien ut! Jeg elsker deg så inderlig høyt vennen min! IMG_20171115_100528_514 - Copy

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s