Fremhevet

Velkommen!

Du er nå kommet til  «Monas blogg» på siden «Fra Dobbel A Til Å». Du kan også velge fra menyene ovenfor.

På «Monas blogg» kommer jeg til å skrive om livet mitt etter at Haakon døde. Jeg har sett etter sider som kan gi meg inspirasjon og motivasjon til å gjøre ting som kan få min hverdag til å fungere litt bedre, på sikt, men har vel ikke funnet noe som passer meg. Les mer «Velkommen!»

Vi møtes igjen Haakon!

God natt, sov godt vennen, mamma elsker deg høyest av alt! 

Jeg klarer ikke mer, jeg klarer ikke å ta farvel mens jeg ligger ved siden av Haakon, det blir for endelig! Så jeg lover ham at jeg skal komme til ham i morgen, før jeg drar hjem! Jeg klarer heller ikke å stanse gråten, tårene sildrer mens jeg gir Haakon det siste kysset! Jeg får følge inn på rommet mitt, beina klarer knapt å holde meg oppreist og jeg gråter bare slik en mamma kan gråte når hun har mistet det kjæreste hun har. Jeg husker ikke så mye av natten, annet enn en samtale med Arne om hvordan vi skulle informere Haakons venner rundt omkring i verden. Nærmere halv ett på natten ble det lagt ut en melding på siden til Haakon om hva som hadde skjedd. Ikke lenge etter begynte meldingene å renne inn på min mobil. Jeg lot dem være. Så kom det en sykepleier inn! De hadde klipt av to lokker av håret til Haakon og lagt de en vakker pose som jeg fikk! Jeg husker jeg knuget disse når jeg la hodet på puta! Jeg må ha duppet litt, men natten ble fryktelig lang og ensom. Søvnen nektet å komme og gråten stoppet aldri. Jeg så bare frem til å møte Haakon igjen før jeg skulle dra!

Timene snegler seg avsted, tid er uvesentlig, ingenting betyr noe som helst! Men jeg begynner å uroe meg over at ingen kommer og henter meg slik at jeg får møte Haakon igjen. Så, langt ut på formiddagen kommer en sykepleier inn med alvorlig mine. De har fått beskjed om at ingen får komme i nærheten av Haakon. På grunn av at han døde av MDMA er det nå satt igang etterforskning! Jeg kan ikke tro det jeg hører og jeg føler de tar fra meg det siste jeg lovte Haakon. Sykepleierne gjør virkelig hva de kan, mer enn man kan forlange, men svaret er og blir nei! Jeg husker jeg har Arne på mobilen, den ligger i senga hvor han prøver å roe meg, men jeg er hinsides all fornuft! Jeg er sint! Jeg forstår ikke! Jeff sitter ved siden av meg i senga og sier han har gjort alt det han kan, men det hjelper ikke meg der og da! Jeg skriker ut min smerte, skriker ut mitt sinne og min sorg! Arne stakkars er hjelpesløs, han når ikke fram! Så får jeg beskjed om at politiet er her og de lurer på om hun kan komme inn! Hun vil stille meg noen spørsmål angående Haakon og jeg må skifte fokus! Jeg kommer ikke på hva hun spurte om, men jeg husker hun gir meg Haakons pass og minibankkort! Jeg ser på bildet av Haakon og jeg hulker, gråten overmanner meg og jeg vil bare se Haakon! Så sier hun at hun har Haakons bagasje med seg, men at jeg ikke kan få den før i morgen kl 08! Da renner det over for meg! Jeg er blindet av sorg, blindet av smerte, de tok fra meg muligheten til å ta et siste farvel, så sitter hun der og sier at hvis jeg vil ha med Haakons bagasje kan jeg ikke dra hjem idag! Jeg er faktisk på vei opp av senga i fullt raseri når Jeff legger den ene armen over nakken min og den andre over beina mine og presser meg ned i senga! Luften går ut av meg og jeg har ikke mer styrke igjen, jeg er tappet. Jeg gir opp! Jeg legger meg ned og gråter, med hårlokkene til Haakongutt i hånden min! Jeg så vidt enser at politibetjenten forlater rommet! Jeg bryr meg ikke! Men ikke lenge etter kommer hun tilbake. Hun ber ydmykt om forlatelse og sier hun har tatt noen telefoner! Hun har med bagasjen. Ikke lenge etter sitter jeg i drosjen, med lokkene til Haakon fortsatt i den ene hånden min!

Kjære Haakon, mamma fikk ikke lov til å ta farvel med deg! Unnskyld for at jeg ikke klarte å gjøre mer for deg! En mamma skal jo fikse alt, men dette klarte jeg ikke Haakongutt! Jeg er så fryktelig lei meg, hadde det hjulpet hadde du fått hjertet mitt! Mamma må dra nå vennen min, men du er med meg, for alltid, i hjertet mitt! Dra opp til stjerna vår vennen, vent på mamma der, vi møtes igjen skjønner du! Jeg vet ikke når, men vi møtes igjen! 

Jeg elsker deg…….

IMG_2782

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklamer

Russ 2014

 

IMG_0678Året er 2014 og på gårdsplassen vår står det en sliten, gammel van. Haakon og vennene har spleiset og nå står den her. Stemningen er stor og iveren etter å komme igang med mekkingen er så til de grader til stede. De er 7 gutter som står på. Hver ettermiddag og hver helg kommer de fleste. De jobber og står på! Noen kan mye fra før av, andre vet ikke hva en skiftnøkkel er, men det spiller ingen rolle. Alle bidrar der de kan og de holder på til nær midnatt hver helg! Jeg stiller med mat. Ingen av guttene tenker på å ta med matpakke, de kommer tidlig og drar seint. Så jeg bidrar med sjokoladekake, pizza, boller og brus! De fikk til og med servert et tårn av pølser med brød langt etter midnatt når det nærmet seg slutten.

Så etter to forsøk ble russevanen godkjent, samme dag som russetreffet i Stavanger startet. Så gutta lastet opp og dro. Vi hadde god kontakt med Haakon under alle dagene med rulling og alle treffene, men det var en dag jeg ikke fikk svar. Kjente jeg ble urolig da flere av kompisene heller ikke hadde sett noe til ham. Telefonen hadde han ikke ladet så det var nytteløst. Til slutt la jeg ut en litt humoristisk etterlysning på FB, for å ikke virke desperat da! Gutten var på den siste plassen jeg trodde han skulle være, nemlig skolen! 17 mai ble en festdag, sliten, men så fornøyd! Det var en stolt mamma og pappa den dagen. Og når jeg etter noen år spurte Haakon hva den beste tiden har vært kom det alltid Russetiden mamma, den var knall! 

IMG_0721

Det ble en tung dag i dag Haakongutt! PC’n din og mobilen kom fra England. Jeg ble sittende med pc’en i fanget og mobilen ved hjertet og gråte! Du hadde hele livet ditt i den pc’n vennen. Jeg satt og holdt den og skulle så ønske jeg kunne føle noe annet enn en så stor smerte og sorg, men savnet etter deg er fortsatt som et åpent sår. Vi skal ta godt vare på den for deg, vi skal behandle den med respekt, det fortjener du. I morgen blir mamma hjemme vennen. Jeg savner deg og elsker deg så ubeskrivelig høyt vennen! 

Husker du blåbærlynget Haakon?

Jeg har tatt turen ned til Batteriøya! Sola skinner, men den varmer ikke og vinden er sur, så jeg finner meg en plass ved ei hytte slik at jeg sitter i le for vinden. Jeg har tatt med meg kaffekoppen min og boka jeg skriver i. Håper på å finne litt ro i et ellers så urolig sinn, men tankene er langt tilbake i tid. Minnene er ustoppelige, jeg vil ikke de skal komme. De bare minner meg på hva jeg ikke kan få, minner meg på hva jeg hadde som jeg savner.

Jeg savner kveldsstellet. Husker du hvor vi plasket med vannet i badekaret Haakon?. Du oppi og mamma ved siden av og det tok ikke lang tid før jeg var like våt som du. Etterpå satt du fanget mitt med nakkisen på og fatet med brødskiva på bordet! Vi så barne-tv og kosa oss! Jeg savner latteren til deg og Kirstimor når dere ikke klarte å finne roen inne på soverommet, når dere kastet dynen ned på gulvet og krøp under lakenet og jeg ropte fra kjøkkenet at dette fikk dere ikke gjøre. Hvordan vet hun hva vi gjør? Jeg kan se dere gjennom veggen! Vi lo godt av den når dere ble store!

Jeg savner blåbærlynget vennen! Når du var 3 og stakk opp i skråningen ved huset. Gul T-skjorte og blendahvitt hår med blå munn! Vi ble sittende der, du og jeg og dele blåbærene og nyte sommerdagen. Så røsket vi opp en håndfull og tok med ned slik at Kirstimor også skulle få! Jeg savner helgene på hytta. Huska pappa lagde og den kjempeskumle utedoen. Den dagen du plumpa og fikk litt vann i skoene og du var utrøstelig. Kalde vinterdager hvor vi kledde på oss og spiste vafler eller pølser ute på trappa, med tjukke votter på. Snømenn, labyrinter på plena, ski på beina, skøyter på isen! Det er så mye mamma savner så sårt vennen!

Jeg savner alle gangene du ropte på meg for at jeg skule komme å se deg spille på playstation. Alle timene vi spilte sammen, de gangene jeg måtte hjelpe for at du skulle komme deg videre! SuperMario, vi kjørte bil sammen, vi lekte Harry Potter sammen og vi leste bok i senga. Jeg savner det lille venn. Jeg savner spenningen ved juleaften, ville nissen komme! «Har du vært snill i år» spurte nissen deg et år, du var 5! Nja, men jeg gjort så godt jeg kunne! svarte du, herlige du! Juleshowet i svømmehallen når du var med på stuping! Jeg var så utrolig stolt. Du hoppa fra 5`ern lett som bare det, og treneren som løftet deg opp på ryggen hans og der jumpet dere ut fra kanten! Mamma holdt på å besvime, du var sprekkferdig av stolthet!

Det er kaldt på Batteriøya og jeg skulle ønske du kunne komme med Audien din som du kjøpte deg og hente meg! Jeg ville ha hørt bassen før jeg så deg. Så ville vi ha tatt en stor omvei hjem, vi brukte å gjøre det, husker du? Du ville spille sanger for meg og la meg kjenne bassen i kroppen. Vi ville stoppe og kjøpe oss boller og dundersalt, vi brukte å gjøre det også Haakongutt, husker du det? Vi hadde så mange fine turer og samtaler i den bilen! Så skulle vi dratt hjem og grilla spearribs og mais med masse grillsaus på fatet. Alle fem rundt bordet, praten ville gått lett og du ville sittet og ristet det ene beinet ditt slik du alltid gjorde og Kirstimor ville blitt irritert, slik hun alltid ble! Vi har ledd mye av det også Haakongutt! Jeg er for evig og alltid takknemlig for den tiden du og jeg fikk sammen, jeg pakker det godt inn i hele meg, men jeg savner deg så fælt. Vi skulle hatt så mye mer sammen Haakon, mange flere samtaler, mange flere måltider, flere bilturer og masse latter. Vi skulle hatt så mye mer lille venn!

DSC_0090

Våren kommer uten glede, men så….!

Sola skinner, fuglene kvitrer i solskinnet og de fleste kjenner energien kommer tilbake etter en lang vinter. Jeg trodde det skulle bli en bedre hverdag bare våren kom, men der tok jeg feil igjen. Jeg sitter ofte ute på trappetrinnet ute på plattingen og ser utover mange hundre plommetrær, sola som skinner, fuglene som kommer på brettet ved siden av meg, og jeg kjenner faktisk ikke noe glede. Tårene kommer idet jeg spør Haakon om han har det bra mens jeg kikker opp på den skyfrie himmelen. Og jeg ble så lei meg når jeg skjønte at gleden uteble denne gangen også, når jeg hadde ventet så lenge på den. Jeg er sliten av å gå i sorg, sliten av å ha det vondt. Og jeg prøver virkelig, hver eneste dag prøver jeg å vende tilbake til det som en gang var, og noen ganger klarer jeg det for ett øyeblikk, men så går jeg tilbake til det som har blitt.

Det skjer veldig lite i livet, utenom foredragene vi holder. Det går mange uker mellom hun som bruker å stikke innom kommer, ingen andre kommer, jeg snakker med noen få i telefonen, ellers så har jeg lite impulser i hverdagen. Og jeg må innrømme at jeg sliter med å finne impulsene selv, jeg trenger hjelp! Derfor blir denne bloggen min terapi for å få «snakket» om det som skjedde med Haakon og oss, og jeg har sagt mange ganger at jeg håper at jeg når fram til noen. Så skjedde det! På mandag!

Jeg fikk en helt utrolig mail fra en person som hadde ruset seg tungt fra tidlig i ungdomsårene til voksen alder. Det ble ukritisk brukt det meste, heroin, kokain, ecstazy…sprøyter og piller. Hun var sikker på at hun ikke kom til å dø, selv etter å ha sett døden nærme seg 4 ganger, tolket hun som et tegn på at døden ikke kune ta henne. Men så kom hun til et punkt hvor hun ville snu! Hun fikk behandling, utdanner seg og jobber frivillig. Så etter 2 år uten narkotika kom russuget, det suget som tok over hele kroppen og fikk tankene over på gamle veier. Hun begynte å google etter tips og kom så over bloggen min. «Akkurat i rett tid», skrev hun. For etter hvert som hun leste innlegg etter innlegg forsvant russuget , til hun satt igjen med en tanke Jeg kan ikke utsette min mamma og pappa for dette! Det ble ikke noe rus, det ble ikke noe sprekk og den historien og den takken jeg fikk for min åpenhet, for at jeg så åpent delte min sorg og savn reddet henne! Jeg gråt når jeg leste mailen, jeg ble så stolt over denne vakre skikkelsen som jeg ikke aner hvem er, men jeg skulle så gjerne gitt henne en varm klem! Jeg er ikke sterk, jeg har ikke noe valg, men du har valg og du har tatt det rette! Jeg står bak deg og dytter deg forsiktg, men jeg heier høylydt på deg! Takk for at du gjorde den dagen til en av de gode for meg!

DSC_0095

28.12.1995 – 28.12.2017

Året er 1995. Dagen er julaften og jeg har termin. Jeg er sliten av den store og tunge magen, men elsker å sitte i stolen min og dytte tre fingre inn mot magen for å kjenne om jeg får svar! Joda, der kom det en fot, eller var det en hånd? Vi er litt usikre på om det faktisk blir en gutt, men navnet er klart. HAAKON! Jeg snakker masse til Haakon, og kan ligge lenge om gangen og bare se på magen min. Det er et lite mirakel der inne, mitt mirakel. Gavene ligger under treet, pynten er framme og ribba stekes i ovnen. Vi er alene, det er best slik, hvem vet når «mirakelet» melder sin ankomst. Arne drikker rødbrus til ribba, jeg har cola. Vi er lykkelige og forelsket! Det går fire dager! Tidlig på morgenen våkner jeg og står opp. Rusler litt rundt da den første smerten kommer. Jeg kjenner jeg blir både glad og redd. Nå er det igang, om noen timer er jeg mamma! Vi kommer oss på sykehuset og fødselen går uten komplikasjoner og kl 11.42 blir det lille mirakelet mitt født. Jeg er sliten, men du verden for en lykkefølelse! Haakongutt blir lagt på brystet mitt og jeg har endelig blitt mamma! Mitt aller høyeste ønske er nå oppfylt og tårene renner av ren kjærlighet til min førstefødte, elskede gutt!

 

Året er 2017. Dagen er julaften og jeg føler ingen glede. Selv om bonusdatter er her med mann og skjønne Nehemiah, vårt barnebarn på snart 4 år er jeg helt tom. Det ligger gaver under treet, det står noen nisser fram, resten av pynten ligger fortsatt i esken. Vi trenger ikke pynte mer enn du har gjort mamma, det er fint som det er! Kirstimor har så rett, det er nok. Jeg ser på bildet ved siden av TV’n, bildet av Haakongutt, bildet av det ene mirakelet mitt og jeg kjenner på en sorg så stor at den er i ferd med å overmanne meg. Ribba blir satt fram, i år er mange rundt bordet, det er best slik, vi er ikke alene! Arne koser seg med akevitten sin, jeg har pepsi! Jeg er nummen, jeg er på en måte borte, jeg klarer ikke å ta del i samtalene som går rundt bordet. Jeg svarer nok, men husker ikke hva! Så går det fire dager. Jeg er våken lenge før dagen tenker på å starte, jeg sitter i stolen min og snakker til Haakon, det lille mirakelet mitt. Jeg ber ham hjelpe meg til å komme meg gjennom denne dagen også, akkurat som alle de andre dagene! Etter flere timer kommer de andre etterhvert, men dagen er tung! Senere på dagen tar vi turen til kirken. Presten har åpnet opp for oss slik at vi kan komme inn å tenne lys. Vi står fortsatt sammen Arne og jeg. Etter snart 25 år er kjærligheten trygg, men vi er sorgtunge og slitne, sammen! Du er borte vennen min, jeg savner deg og det vi ikke fikk sammen….du og jeg! Vi skulle jo hatt så mye mer. Gratulerer med dagen Haakongutt, det er din 22de bursdag! Jeg skulle så gjerne ha gitt deg gaver, lagd den middagen du hadde bestemt for så å se deg dra avgårde med venner for å feire dagen! Jeg skulle ha gitt deg en varm mammaklem og fortalt deg hvor glad jeg er i deg og så hadde det helt sikkert kommet noen tårer. Du ville ha gitt meg et litt oppgitt smil, men sagt æ e glad i dæ æ å mamma! 

Vi blåser ut lysene og går ut i desemberkulda!

31919442_10156452051560972_1099760765943939072_n

Aller siste hjemkomst!

Jeg vandrer igjen. Denne dagen har jeg gruet for noen dager. Arne er nede i kjelleren og tar siste finpuss på bordet. Det skal bli perfekt. Han beiser det brunt. Duken er klar, rosen står i vasen og lyset er satt i lysestaken. Jeg har tørket av bildet av Haakon. Han kommer hjem for siste gang!

DSC_0004

På sykehuset fikk jeg være med Haakon til det aller siste, men Arne har ikke fått tatt farvel. Og når det ble slik at Dennis skulle ta med urnen hjem hadde Arne et ønske om å få ha han hjemme over natten. Dagen etter skulle han ta med urnen opp til Trondheim. Alternativet var å sette urnen i kirken. Den tanken klarte jeg ikke, alene i ei vinterkald og mørk kirke. Nei, han måtte hjem. Så fikk jeg heller prøve å tenke som Arne, en aller siste hjemkomst. Nervene er urolig mens jeg vandrer fram og tilbake og bare venter på å høre bilen til Dennis skal stoppe utenfor. Alt er klart, huset er vasket, bordet ble perfekt og er ferdig pyntet….vi venter på Haakon! Så ringer det på døra og jeg kjenner at dette kunne jeg aldri ha forberedt meg på. Det er så altfor uvirkelig, grusomt! Arne går ut og møter Dennis, han tar urnen i armene og går inn. Vi holder rundt urnen og hverandre i gangen, vi gråter, det er vondt! Det var ikke slik du skulle komme hjem vennen!

Urnen blir satt på bordet, lyset er allerede tent, jeg trekker meg tilbake mens Arne står med tårer i øynene og snakker stille til Haakongutt. Ønsker ham velkommen hjem for aller siste gang. Jeg fører Dennis inn på stua og det er så godt å se ham igjen. Jeg får en god klem! Kvelden blir uvirkelig, der vi sitter i sofaen og planlegger de siste detaljene rundt bisettelsen. Uvirkelig….! Det blir sent før Dennis drar, Arne tar farvel med Haakon og går! Jeg blir stående foran urnen med hendene på lokket.

Jeg savner deg så fryktelig høyt vennen, mamma vet fortsatt ikke hvordan hun skal klare å puste uten deg, le uten deg, leve uten deg! Tenker du på meg Haakon, savner du mamma? Hvorfor måtte du ta dette stoffet Haakon, aner du hva vi må gå igjennom av smerte og sorg bare for at du i et øyeblikk tok en fatal avgjørelse? Skjønner du at jeg noen ganger blir fryktelig sinna, når for eksempel søvnen ikke kommer, når smerten er så stor at jeg ligger i fosterstillig på gulvet og gråter, når krampene tar tak i kroppen min? Mamma er så sliten vennen, jeg vil bare ha deg! Jeg vil ikke gå gjennom dette, jeg klarer det ikke, jeg trenger deg for å kjenne at jeg lever! Kan du passe på mamma i natt, mens du er her? Kan du stryke meg over håret og hviske i øret mitt: «Det kommer til å gå bra mamma min, jeg skal passe på deg og vi kommer til å møtes igjen på stjerna vår! Jeg har det bra!»30769050_10156420642840972_501107794_o

Vet du hva barnet ditt gjør på lørdagskvelden?

I skrivende stund har facebookinnlegget som jeg postet den 18/12 fått over 22 000 reaksjoner og nesten 14 000 delinger! Det er ganske enkelt helt utrolig! Jeg husker så godt den kvelden. Det blinket i mobilen min i ett sett, og jeg sa til Arne at vi kanskje kom opp i ett par tusen kommentarer før vi la oss. Det tok bare en liten time så var vi over det.

Så og si alle kommentarene var støttende og folk ga uttrykk for at dette stoffet hadde de aldri hørt om og takket for åpenheten. Vi hadde heller aldri hørt om MDMA før, det var helt nytt! Men vi leste oss opp på MDMA, vi fikk ny informasjon om canabis, de såkalte «ufarlige» stoffene som ungdommen nå sier! Har du som forelder nok informasjon til å ta praten med poden i huset? Vet du hvilke stoffer som sirkulerer i nærmiljøet, vet du hva du skal se etter, vet du egentlig hva de blir utsatt for når de sier de skal på fest! Vel, politiet sier at er det 10 stk på en fest, vil en bruke narkotika! Har du skylapper på vil du mest sannsylig trekke litt på smilebåndet og si at det er ikke ditt barn! Tar du av skylappene vil du se at barnet ditt blir eksponert for mange forskjellige stoffer! Og ungdommen selv går rundt og tror at bl.a. hasj er ufarlig! Da er det vårt ansvar å gi dem informasjon om at dette er helt feil, uten å bruke pekefingeren.

Kanskje var du en som røyka hasj i din ungdom, og det gikk jo veldig bra! Vel, nå er virkestoffet i hasj, THC, veldig mye sterkere enn da du røyka! 5 ganger for å være mer nøyaktig! Og det «snille» stoffet, CBD, som er der for å motvirke psykose, depresjoner og angst er uforandret eller i noen beslag også fjernet! Dette er det våre ungdommer nå går rundt og røyker på fester og som de tror er ufarlig! Og desverre ikke bare på fest! Det er veldig få ungdommer som sitter bak skolen på en kveld og drikker alkohol. Men røyke hasj, det gjør de! Så hvis ungdommen din sier h*n skal ut med venner, spør hvilke venner, hva de skal gjøre, hvor skal de! Så er det faktisk lov til å ta seg en tur på butikken samtidig som du sjekker på lekeplassen, skolegården, barnehagen eller skogen som h*n sa de skulle til! Møtes de kl 17 så har de masse av tid til å røyke litt hasj og ikke bli merket når de kommer hjem klokken 22! Det kan faktisk være at nettopp din ungdom lyver til deg og at h*n gjør helt andre ting enn det du tror! Min oppfordring til deg som forelder: Les deg godt opp på de «ufarlige» stoffene og ta praten med poden! De er faktisk ikke så ufarlig som de sier!

MDMA

 

 

Lyset er tent!

Jeg vil ikke møte dagen i dag! Jeg lukker øynene, drar dyna godt rundt meg, men pulsen har allerede steget og jeg hører slagene i øret! Natten ble kort igjen, jeg vet at denne dagen vil bli grusom. Jeg tar mobilen og står opp. Etter en tur på badet rusler jeg inn på kjøkkenet og setter på tevann. Gammel vane, jeg går på autopilot! Så går jeg inn på stua og tenner et lys foran bildet av Haakon.  Jeg stopper opp, ser flammen ta tak og jeg ser på Haakon. Kjære vennen min, jeg skal være med deg i  dag, helt til slutten, jeg slipper deg ikke!

Jeg er rastløs, jeg klarer ikke å slappe av. Pusten stopper ved brystet og pulsen er fortsatt altfor høy. Jeg vandrer, flytter på ting, jeg kjenner på angsten igjen. Nå i dag er den sterk. Jeg henter en lysestake og setter i et hvitt lys. Jeg tar av alt som står på bordet på stua og setter lysestaken midt på bordet. Tårene sildrer mens jeg snur meg og ser på bildet av Haakon. Jeg er her Haakon, mamma er sammen med deg. Jeg elsker deg vennen!

Vi setter oss sammen i sofaen, Arne og jeg. En mamma og en pappa! Lyset er tent. Ett enslig, hvitt lys! Klokken er snart 10 og jeg har mest lyst til å forsvinne. Hvor i all verden skal jeg hente mer styrke fra? Smerten jager i kroppen, i hver en nerve kjenner jeg hvor vondt dette gjør! Hvordan skal jeg som mamma komme meg gjennom dette? Jeg folder hendene, klokka slår 10 og jeg kjenner mammahjertet blør, det er et stort åpent sår! Det tar lang tid før jeg igjen klarer å puste normalt, men smerten blir sittende. Den verker i hele kroppen. Av alle ting man som forelder må ta stilling til, så må dette være det værste en mamma og pappa må gjennom.  På formiddagen får vi et bilde fra Dennis. Haakons urne står nå i sjømannskirken i London. Lyset er tent!

22685013_1863667466991929_1270673614_n

Minnestund i Svelvik!

Kirkeklokkene ringer for Haakon igjen. På ny skal vi gå gjennom en opprivende og forferdelig tung stund i en kirke. På ny skal vi minnes Haakon, denne gangen sammen med flere venner, bekjente og kollegaer. Foran alteret står et ensomt lys og brenner, det er pyntet med blomster ved siden av. Jeg trekker pusten, men det hjelper ikke. Der hvor jeg sitter ser jeg for meg begravelsen og urnen og jeg klarer ikke holde gråten tilbake mer. Dette er uutholdelig. Kirkeklokkene stanser og solosangene vi hadde i begravelsen høres atter en gang. Sogneprest Anette holder en vakker tale vi ville skulle handle om vennskap. Så reiser Arne seg. Han holder deler av minnetalen. Han ser sliten ut, min Arne og jeg får lyst til å gå bort til ham og holde rundt ham. Så ser han på meg. Han er ferdig og jeg nikker. Jeg prøver å smile til Kirsti og Petter Ikke vær bekymret, mamma skal klare dette kjære dere, jeg skal klare det! Jeg får boken av Arne og stiller meg foran mikrofonen og trekker pusten. De får en del av meg, av det jeg opplevde sammen med Haakongutt på sykehuset. De får angsten min, fortvilelsen og håpet, de får kyssene, klemmene og gråten. De får døden. Jeg lukker boken og løfter hodet. Tårene renner, jeg er ferdig.

Foran lyset som står og brenner er det laget et stort hjerte og ved siden av ligger det telys. Vi får gå opp og tenne hvert vårt lys. Jeg elsker deg gutten min, du vil alltid være med mamma, alltid! Vi setter oss og resten av menigheten kommer frem for å tenne lys. Midt i all grusomheten er det faktisk ganske vakkert. Vi har også denne gangen, sammen med Anette og Lisbeth klart å hedre og minnes vår Haakon på en varm og kjærlig måte. Det er en spesiell stemning i kirken i kveld, og køen av mennesker som vil tenne lys er lang. Det gjør godt å se, for jeg skjønner, der og da, at Haakon satte spor etter seg i så mange mennesker. Venner vi kjenner, venner vi bare har sett eller helt ukjente. Men de kjente min Haakon, på sin måte kjente de min Haakon godt nok til å minnes ham i kveld. Vi er mange i kirken, over 70 stykker som gråter over at et altfor ungt liv er borte for alltid, et altfor ung liv som har satt dype spor. Et altfor ungt liv……

 

When tomorrow starts without me
And I’m not there to see.
If the sun should rise and find your eyes
All filled with tears for me.

I wish so much you wouldn’t cry
The way you did today.
While thinking of the many things
We didn’t get to say.

I know how much you love me
As much as I love you.
And each time that you think of me
I know you miss me too.

When tomorrow starts without me
Don’t think we’re far apart.
For every time you think of me
I’m right here in your heart.

 

Kjære gode mannen min!

Jeg sitter på rommet til Haakon. Noen ganger finner jeg roen her inne, andre ganger gjør det bare vondt! Akkurat nå er det roen som råder! Vi to har det samme minnet av Haakon her inne. Jeg elsket å skremme han mens hans han satt her og spilte på pc’n sin. Han hadde hodetelefoner som blokkerte ut all lyd, så jeg brukte å åpne døra forsiktig, liste meg inn på rommet bak han for så forsiktig legge hånda mi på skulderen hans. Den samme reaksjonen hver gang! Han lettet fra stolen, selv om han hadde en stol under bordet så beina hans ikke var på gulvet. Hodetelefonene ble revet av i en fart og han brølte hver gang! Eller de gangene vi bare åpnet døra og han fikk med seg dette, ville han i en og samme bevegelse ta ned beina, snu seg samtidig som han løftet opp den ene «klaffen over øret» og si «HÆ»!

Dette er minner som med tiden vil bli gode, Arne. Vi kommer til å snakke om Haakon hver dag, vi bærer han med oss i hjertet og sjelen. Jeg skal være her for deg, hver eneste dag og sammen skal vi hedre Haakon i vår lille familie på en måte som han fortjener! Sammen!

I går sa du noe til Petter når vi satt og spiste middag. «Jeg har nå vært sammen med mora di i et kvart århundre!» Jeg ble 10 år eldre og satte brødskiven i halsen med det samme du sa det, så heretter foretrekker jeg at du sier 25 år, det høres mindre ut! I løpet av disse årene har vi hatt vår dose med motgang. Men vi har alltid støttet hverandre, alltid endt opp med å smile til hverandre! Alle de siste årene med arbeidsledighet har vært tunge, vi har ikke kunnet unne oss noen ting uten at det igjen har gått utover andre ting! Det har vært tunge prioriteringer, og tiden framover blir ikke enklere, vi har en ekstra bagasje å bære! En vi så gjerne skulle vært foruten, men nå var det engang oss det hendte, og da vet jeg at vi står sammen gjennom denne stormen også! For det er oss det!

Jeg er sliten, så fryktelig sliten. Jeg skulle så gjerne ønske at vi bare en uke kunne gjøre det som er godt for oss, uten at det fikk betydning for neste uke! Da ville jeg hatt 3 – 4 foredrag sammen med deg, snakket med ungdommene rundt omkring på forskjellige skoler og fortalt dem hvor farlig dette stoffet er. Fortalt dem om livet vårt etter at Haakon døde, kanskje noen ville tenkt seg om. Så ville jeg tatt en helg på hotell. Tenk det, ei helg, bare vi to! Jeg ville bestilt en kveld med spa, slik at vi fikk gjort noe med de stive og anspente musklene våre. Så ville jeg ha tatt deg med på en restaurant, trenger ikke å være en flott og dyr en. Bare slik at vi to kunne spist god mat og du hadde fått drukket litt god rødvin mens jeg hadde tatt pepsi max’n min. Kanskje, bare kanskje kunne vi ha danset litt igjen også. Det er lenge siden det! Så hadde vi ruslet tilbake til hotellet og tatt et glass vin før vi hadde tatt kvelden. Jeg skulle gitt deg alt dette Arnemin om jeg kunne, du har så virkelig fortjent det!  Jeg vet du er sliten, jeg vet du sørger, jeg vet du fortviler, men jeg vil alltid være her sammen med deg, jeg vil alltid elske deg og jeg vil alltid gjøre det som er best for oss. Du fortjener det også!

IMG_1130