Fremhevet

Vi trenger din støtte

Fra Dobbel A til Å er registrert i frivillighets- og enhetsregisteret med organisasjonsnr.: 920 898 343. Det tas ikke ut midler til lønn. Les organisasjonens vedtekter HER. Vedtektene er registrert i Brønnøysundsregisteret.

Fra Dobbel A til Å skal arbeide for å bevisstgjøre ungdom i ungdomsskolen og VGS og foreldre om farene ved bruk av narkotika. Vi bruker vår egen opplevelse ved å ha mistet vår sønn, Haakon 21 år til førstegangsbruk av MDMA. Foredraget vårt er faktabasert, det er følelsesmessig og det er fra virkeligheten. Vi legger ikke skjul på noe og tilhørerne får hele historien fra et foreldrepar som har mistet det aller kjæreste.

For å oppnå denne målsettingen pådrar vi oss betydelige reise- og oppholdsutgifter. Enten vi besøker ungdomsskoler eller videregående skoler, har disse som oftest liten mulighet for å betale, slik at vi får dekket våre utgifter. Derfor ber vi om din støtte, slik at vi kan fortsette dette viktige arbeidet.

Du kan støtte oss med:

Vipps til 524251 eller til konto nr.: 4212.37.95010

Ingen bidrag er for små og alle bidrag verdsettes!

Bor du i utlandet og ønsker å støtte oss? IBAN: NO7842123795010  SWIFT: SPTRNO22

Jeg ønsker meg bare en rolig natt!

Jeg plasker og trår i vannet, bølgene vil dra meg under og jeg hiver etter pusten! Jeg roper etter Haakon, roper alt jeg kan, men får ikke svar! Panikken tar meg idet en bølge skyller over meg, og da ser jeg ham. Langt der nede i dypet strekker han armen opp mot meg. Jeg fyller lungene med luft og dykker ned mot ham. Jeg spenner ifra alt jeg kan i vannet og strekker meg ned mot ham. «Mamma kommer Haakon, hold ut, mamma kommer!» Men jeg når ham ikke, han glir sakte lengre ned. Jeg må opp, jeg får ikke puste og kroppen min stiger mot overflaten mens jeg kjemper mot panikken. Vel oppe fyller jeg lungene på nytt og dykker etter Haakon. «Nå vennen, nå kommer mamma, alt kommer til å bli bra!» Men jeg når ham ikke denne gangen heller. Vi strekker armene etter hverandre, men det er akkurat som om Haakon glir litt bort fra meg. Jeg spenner ifra det jeg makter, jeg strekker armen min så langt jeg klarer, jeg holder pusten mye lengre enn jeg trodde, men det hjelper ikke. Uansett hva jeg prøver å gjøre for å redde Haakon, glir han bort fra meg. Jeg klarer ikke å redde ham!

Jeg våkner av at jeg hiver etter pusten. Jeg har tårer i ansiktet og putetrekket er vått av tårer. Drømmen slår meg med en gang, det er nesten så jeg fortsatt er i vannet. Jeg hører pulsslagene i hodet mitt der jeg ligger på puta og hjertet banker hardt. Jeg gråter, jeg gråter i natten over at jeg ikke klarte å redde Haakongutt, at jeg som mamma ikke klarte å få han med meg hjem. Hjelpesløsheten som jeg følte på sykehuset har blitt med meg i alle ukene etter Haakon døde i armene mine. Og med hjelpesløsheten følger det med dårlig samvittighet. Dårlig savittighet over at jeg lovte ham at alt skulle bli bra, at jeg skulle være der sammen med ham til vi skulle reise hjem, dårlig samvittighet over at jeg ikke klarte å holde det jeg lovte! Dårlig samvittighet over at det er jeg som puster!

Hver kveld kommer uroen over meg. Hver kveld så gruer jeg meg til natta! Når stillheten kommer i mørket, kommer også de øredøvende tankene om at det heller skulle vært meg! Det skulle vært meg og ikke Haakon. Hjelpesløsheten tar pusten ifra meg når tankene tvinger seg frem fra tiden på sykehuset! Nye, fortrengte minner fra det siste døgnet kommer til syne og plager meg! Så når søvnen endelig kommer er jeg utslitt. Så kommer drømmene, det er ikke uvanlig at jeg våkner med tårer på puta et par ganger i uka! Eller jeg våkner opp om morgenen og føler meg utslitt, før dagen i det hele tatt har begynt. Det er da den dårlige samvittigheten kommer…Hva om jeg ikke gjorde nok?

IMG_20171115_100528_514 - Copy

 

Det aller siste bildet!

Søvnen kommer ikke i natt heller. Jeg hadde en bedre periode i slutten av mai, men den varte ikke lenge. Etter omtrent tre uker var jeg tilbake med å stå opp etter jeg hadde lagt meg! Jeg klarer ikke å finne roen, pulsen stiger og tankene rundt Haakon slipper ikke taket. Savnet vokser for hver dag som går!

Det er så mange minner som strømmer på. Ting jeg før hadde glemt dukker opp ut av intet, ting vi snakket om, ting som ble gjort, ting vi lo av! Som f.eks. når jeg sitter og spiser frokosten min ved kjøkkenbordet og ser ut av vinduet. Ved campingen ligger jordbæråkeren og jeg ser oss to Haakon, så tydelig fra der jeg sitter. Det var en av de siste dagene i jordbærsesongen i fjor og de ved campingen hadde åpnet for selvplukk. Jeg husker så godt at vi skulle grille denne solfylte dagen og du mente det hadde vært godt med jordbær til dessert. Jeg var helt enig, men det ble på en betingelse og det var at du fikk være med å plukke! Gleden min var stor da du sa ja til dette. Men å gå de 50 metrene, det giddet du ikke, så sammen med storesøster som var på besøk satte vi oss til slutt i bilen og kjørte i knapt ett minutt opp til campingen. Stemningen var så god den dagen. Jeg følte på en så god og varm glede siden du hadde «tatt deg fri» fra dataspillingen og ble med oss. Disse stundene sammen med deg var gull verdt for mamma, Haakongutt!

Vi kosa oss i jordbæråkeren den dagen. Solen skinte, historier ble fortalt, ting jeg ikke visste fikk se dagens lys og vi spiste bær mens vi plukket! Latteren satt løst, fingrene ble røde og ryggen øm. Vi lo godt av at du aldri klarte å bøye deg å plukke, men måtte sitte på din vanlige måte, med knærne opp i haka! Minner ble tatt frem, smilet satt løst og mamma var lykkelig. Vi gledet oss til middagen og kjørte hjem når vi var ferdig med å plukkke. Vel hjemme ble du jammen med å renske bærene også. Vi satt ved det kjøkkenbordet jeg bruker å spise frokosten min ved, humoren din var lun og god, du var avslappet og glad, du spøkte og lo! Jeg var lykkelig.

Kjære Haakongutten min, husker du denne dagen? Husker du hvor god den dagen var? Du fikk begge favorittene dine denne dagen. Pappas grillmat og jordbær med masse sukker og vaniljesaus til dessert. Det gjør så vondt å tenke på at når Marianne knipset dette bildet av oss to, lite visste vi at det skulle bli det aller siste bilde! Jeg savner deg så fælt vennen, hver eneste dag! Noen ganger venter jeg bare på få se deg i døråpningen, at du kommer inn på stua, smiler til mamma med et glimt i øyet….Det gjør så fryktelig vondt at du er borte Haakongutt, jeg skulle gitt hva som helst for å få gitt deg en klem igjen og fortalt deg hvor høyt jeg elsker deg. Kan du være så snill å holde hånden min i natt, jeg trenger deg!

God natt vennen min, sov godt, mamma savner deg!

received_10155527812525081

Ren lykke på fire år og to små bein!

Huset er vasket, stolen er bært opp, lekekassa står ved peisen og det er is i fryseren. Alt er klart! Så tuter det en bil i oppkjørselen og jeg spretter opp. Nå kommer endelig Nehemiah, barnebarnet vårt på fire år. Verdens beste lykkemedisin, med verdens beste klemmer og smil.  Jeg tripper ned trappen og banker på vinduet på bilen. Marianne åpner døren og endelig får jeg denne lykkeklumpen i armene mine. Det er bare smil og klemmer og vi er skjønt enige om at vi har savnet hverandre masse! Når Nehemiah var liten kjempet jeg hardt om å få han til å si «bæstemor» før mormor. Etter en god uke med hardtrening fikk jeg lønn for strevet og jeg ble «bæbo»! Og det var jeg mer enn fornøyd med.

Dagen fløy avsted og det ble kveld. Vi rusler inn på badet og får av klærne og på med nakkisen. Så får han stå på dolokket for nå skal tenner pusses. Og vi klarer å tulle med å spytte i vasken, pusse kinnene, sprute med vann så latterkrampen tar oss. Han av bæbo, jeg av han. Med fluortabletten i munnen rusler vi hånd i hånd inn på soverommet til bæbo og bestefar. Der står sengen, men Nehemiah legger seg alltid opp på koseputa si i senga til bæbo. Og det er i denne stunden de beste samtalene kommer.

Vi løser forskjellige problemer, som f.eks. hvordan vi skal klare å spise smågodt uten at mamma merker det! Om vi skal tørre å ta hageslangen og sprute på bestefar. Vi diskuterer om hva som er best på oppå pannekaka, jordbær eller blåbær. Der blir vi ikke enige. Men vi blir enige om at det er rart at en åme kan bli til en pupp (masse knis), den skjønner vi ikke helt.  Han er også ganske så bestemt at det er her han vil bo, hjemme hos bæbo og bestefar! Så er det natta og lykketrollet sier «natta bæbo, sov godt, gla i dæ» og sovner på koseputa si!

IMG_3933

Dagene flyr avsted og vi rekker å gjøre masse. Vi spiser pannekake med jordbær til frokost, leker ute i sola, Nehemiah bader i stampen ute på plena, spiser lunsj på golvet i stua foran Ipaden. Leker med vannpistolen og tømmer vann utover hele plattingen. Så får vi spist smågodtet uten at mamma merker noe også, og det er da det smaker aller best. Det går unna med isen i fryseren.  Så kommer dagen da lykketrollet mitt skal dra hjem igjen. Tårene kommer fort, bæbo har aldri vært god på å si hadet til de hun bryr seg om. Men vi har en avtale, når vi savner hverandre skal vi ta opp telefonen og ringe! Da blir alt så mye bedre! Gla i dæ Nehemiah!

IMG_3803

Er det verdt det?

Magen er urolig og pulsen høy. Det er tidlig på morgenen, klokka er ikke mer enn halv sju og vi er på vei til Larvik. Jeg fokuserer, sitter stille i bilen og er høykonsentrert på det som skal skje. Jeg trekker pusten, men den når ikke magen, den stopper ved brystet. Jeg tar opp kaffekoppen og registrerer at jeg skjelver på hånden.

Bilen stopper og jeg går ut i solen og strekker på de vonde knærne, kjenner de er ekstra vonde etter bilturen. Jeg ser på skolen foran meg og kjenner pulsen banke! Om ca tre kvarter skal vi holde foredraget vårt for 300 elever. Bare antallet er nok til å gi meg farefull høy puls. Før Haakon døde hadde jeg aldri snakket i forsamlinger før, nå skal jeg snakke foran 300 stykker. Vi går inn og forhører oss om hvor vi skal være. Vi venter på politiet som vi skal holde foredrag sammen med. To stykker fra forebyggende i Tønsberg skal være sammen med oss. Når Marius kommer håndhilser vi og går bort til hallen hvor Camilla venter på oss.

Første pulje med ungdommer kommer og politiet starter sitt foredrag. Jeg har problemer med å følge med på hva de sier, jeg befinner meg i min egen boble. Så er det vår tur og Arne går fram. Idet han begynner å snakke hører jeg stemmen hans svikter og jeg får lyst til å gå fram til ham å gi ham en klem, gi ham støtte og fortelle ham at det kommer til å gå bra! Men han tar seg inn igjen og gjør det han skal. Jeg fokuserer, holder foredraget mitt i hendene, jeg skjelver! Så hører jeg Arne si at de nå skal få historien min. Jeg nikker mot ham, reiser meg opp og går mot ham. Legger arkene mine på bordet og løfter blikket. Det er helt stille i salen, jeg trekker pusten og starter. De får hele historien, fra jeg sitter på flytoget til Haakon dør i mine armer 1 1/2 døgn senere. Jeg gråter mens jeg står foran ungdommene mens de får mine tanker, opplevelser, jeg gir dem mine bilder! Det gjør inntrykk, jeg ser flere som gråter, noen er tydelig ukomfortable, det er fortsatt helt stille. Det tar fjorten minutter så er jeg ferdig. Jeg tørker tårene mens jeg på skjelvende ben går tilbake til stolen min. Men jeg er ikke ferdig ennå, ny pulje kommer om ca tre kvarter og jeg må gjennom det samme en gang til. Det er psykisk belastende, men det er så utrolig viktig at disse ungdommene får se virkeligheten av noe de mener er ufarlig. De tror ikke MDMA tar liv, vi forteller dem noe annet.

Etter siste pulje har fått høre det vi kom for å snakke om, blir jeg stående å snakke med Erica og Trude, to av de vi holdt foredrag sammen med tidligere i Larvik. Det er en deilig følelse, det å ha gjennomført det og at det gikk bra. Vi snakker om reaksjonene til ungdommene da en ung gutt på sytten – atten år kommer usikkert bort til meg. Han gråter mens han gir meg en klem. Han takker! Han takker for at vi fortalte historien vår og sier samtidig at jeg minner ham om moren hans.  «Det er så viktig det det dere gjør» sier han! Jeg får tårer i øynene og takker for at han ville komme til meg og sier at det er slike tilbakemeldinger som gjør at vi vil fortsette å holde foredrag, mange foredrag. Vi tørker begge tårer idet han snur seg og går! Er det verdt det det vi holder på med? Er det verdt den belastningen det gir, er det verdt tårene og skjelvingene…ja, helt klart!

dav

 

Livet før og etter!

Jeg er alene hjemme! Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en hel dag alene og jeg har savnet det. Bare få lov til å være meg selv, ingen å ta hensyn til, ingen jeg må «være glad til»! Det blir litt sånn skjønner du, når man er en familie med to barn i huset! Vi alle sammen sørger helt forskjellig. Tankene går tilbake til den tiden vi var fem i familien. Vi hadde så mye glede, så mye humor og tull. Masse latter, men også en del alvor. Jeg har alltid brukt mye tid sammen med ungene mine. Vi valgte å ikke ha dem i barnehage, så Arne jobbet dag mens jeg jobbet ettermiddag og helg. Det var en travel tid, men jeg ville gjort det samme igjen hadde jeg fått valget.

Mine tre barn er født tett. Det er tolv måneder og seks dager mellom Haakon og Kirsti og Haakon var fire når Pettergutt kom til verden. Tre unger med tre forskjellige personligheter. Kirstimor er den fornuftige, den som har full kontroll. Hun er skarp og veldig smart. Hun er varm og god med et godt øye for de rundt seg som hun er glad i. Petter er den livlige, som får mammaan sin til å smile når hun egentlig ikke vil smile. Han er den store sjarmisen i familien og bruker den bevisst hele tiden. Han er litt svimmel og tar ikke ting så alvorlig, men utrolig omsorgsfull og snill. Haakon var alltid den standhaftige. Han begynte å forhandle før han kunne snakke. Og han visste alltid hvilke knapper han skulle trykke på for å fremkalle en reaksjon. Når han ble eldre tok han i bruk sjarm mot meg for å få det han ville og tålmodighet mot Arne. Haakon var lun og varm, full av ironi og en ro som til tider kunne drive meg til vanvidd! Ailt ordne sæ mamma, ikke stress! Haakon var rolig impulsiv, han hoppet ikke opp i alt, men gikk rolig. Ting var ofte ikke så veldig gjennomtenkt, men han landet beina, hver gang. Vi lo mye av dette når vi satt i sofaen og pratet om minner! Haakon likte ikke nærkontakt, siden han var rundt fem måtte jeg ha brytekamp for å få meg en klem. Det var ikke enkelt når han var 20, han et godt hodet høyere enn meg og en del sterkere. Men jeg ga meg ikke så lett og vi endte ofte opp nede på gulvet i vill kamp. Men jeg fikk som regel klemmen min etterpå!

Jeg har alltid vært veldig sammensveiset med mine barn, de betyr hele verden for meg.  Vi har et utrolig godt forhold, Arne bruker å si at Petter og jeg er soulmates! Vi to er de som tuller mest, fjaser mest og er mest «layback». Vi har akkurat den samme humoren og vi tenker likt.  Det var så mye latter, så mye glede når vi var sammen. Vi terget hverandre, men alltid med en undertone av respekt. Noen ganger gikk det for langt og det kunne smelle skikkelig, men slik er det å være søsken. Noen av de beste stundene for meg var når alle ungene var samlet og vi satt oppe til seint på natt og pratet sammen i sofaen. Brus og potetgull på bordet, delte et par pledd, masse puter rundt oss. Da kunne de åpne seg opp og husker du da vi gjorde det….husker du når du sa det….betroelser på ting jeg ikke skulle vite kom frem. Og vi lo, noen ganger så tårene trillet. De har lurt meg mer enn en gang! Det var glede, det var kjærlighet.

Nå er det ennå ganske tomt. Jeg klarer ikke å finne den samme gleden mer når vi tre setter oss sammen i sofaen, med puter og pledd, brus og potetgull. Sorgen tar for stor plass. Og jeg savner det av hele mitt hjerte! Jeg savner den ektefølte latteren, den som kommer fra innerst i hjertet, rett og slett fordi man er glad i dette øyeblikket. Når jeg ser på meg selv i speilet ser jeg sorgen har forandret øynene mine. De har blitt matte, det skinner ikke i dem som det gjorde før. Ansiktet har blitt eldre, tyngre på en måte. Det er poser under øynene som ikke var så store før. Men, det kommer glimt av glede og når det skjer nyter jeg hvert et sekund! De glimtene er korte, akkurat som et blaff, men noen ganger kommer de. Og da kan jeg tillate meg å tro at en gang, en gang i fremtiden skal jeg igjen klare å kose meg i sofaen sammen med Kirstimor og Pettergutt og føle ekte glede, hele den kvelden.

IMG_9713

Det vil alltid mangle en!

Mamma får ikke sove igjen Haakongutt. Jeg prøvde, men etter en time ga jeg opp! Savnet etter deg sliter meg istykker, jeg finner ikke roen mer. Hele meg skriker etter deg, hele kroppen er anspent og jeg føler jeg er ofte langt nede! Langt der nede der det er mørkest å være, men jeg kravler meg opp igjen, et lite stykke før jeg atter en gang ramler ned! Jeg sliter vennen, mamma takler dette dårlig nå. Sorgen gir meg ikke noe pusterom, den skraper meg opp litt etter litt for hver dag som går, den har skarpe kanter som gjør at jeg blør innvendig! 

Kirstimor kom hjem i går kveld. Det gjorde så godt, endelig kunne jeg holde rundt henne og gi henne en varm mammaklem. Men gråten presset på når jeg dekket bordet til fire! Det skulle vært fem vennen, det skulle vært fem. Sorgen viker ikke for gleden ennå. Mulig det er for tidlig, mulig jeg presser for mye. Men jeg er så redd for å såre de andre her hjemme Haakon, jeg må jo være en mamma som er tilstede også. Jeg sliter, det er tungt! 

Du skulle kommet hjem i går du også Haakongutt! Vi skulle ha satt oss i bilen og kjørt til stasjonen, stått på perrongen, strukket halsen med løftet hodet for å få øye på deg så tidlig som mulig. Jeg ville hoppet opp og ned og klappet litt i hendene mens jeg hadde småropt til pappa: «Der, der er han, der kommer han, ser du ham?» Jeg ville ha løpt imot deg, holdt rundt deg med den ene hånden samtidig som jeg hadde gitt deg en varm mammaklem med den andre hånden min på kinnet ditt! Du ville ha gjengitt klemmen og smilt litt oppgitt, men glad for å se gledestårene mine du visste ville komme! Hjemme ville bordet vært dekket til fem og vi ville ha sittet lenge ved bordet og pratet sammen. Pratet sammen om ting dere har opplevd i vinter, ting som har skjedd hjemme og planer for sommeren! Når alt hadde vært ryddet bort, ville jeg ha satt meg i stolen min og kjent på lykkefølelsen av å endelig være en komplett familie igjen. Du vil alltid mangle vennen min, familien min blir aldri komplett igjen, aldri……

624.17 001

 

 

Det første marerittet!

Det er bare en liten uke siden jeg kom hjem fra England. Mesteparten av døgnet tilbringes i sofaen, under pleddet, støttet opp av puter! Jeg får ikke mange timene med søvn, hverken på dagtid eller natten. Jeg er utslitt, kroppen skriker etter søvn, men den nekter å komme! Jeg sovner rundt midnatt og står opp i 03-tiden. Jeg tør ikke å ligge våken i senga, det er bedre å tenne masse lys i stua og krølle seg sammen i sofaen! Kroppen er nummen, sorgen har overmannet meg og jeg er i sjokk. Ikke sover jeg, jeg spiser og drikker altfor lite, jeg kjenner meg ikke selv, jeg klarer ikke å være mamma!

Jeg enser de andre rundt meg, jeg har alltid noen sammen med meg i sofaen. Men jeg klarer ikke å være til stede. Smerten river i hele kroppen og jeg gråter, sorgen og savnet er ubeskrivelig, det er grusomt. Jeg snur meg slik at jeg ligger med hodet inn mot sofaputene. Prøver å stenge alt ute, det er altfor vondt å ta alt innover seg!

Jeg får ikke stanset blodet! Jeg har panikk, det blør for mye fra såret på armen, det blør for mye fra nesen! Jeg løper bort til vasken og henter nye kluter med vann på, jeg må få stoppet alt blodet! Tilbake til Haakon igjen vasker jeg ham i ansiktet mens jeg forteller ham at alt skal bli så bra, det tar bare litt tid. Men jo mer jeg vasker, desto mer blod kommer det! Jeg har panikkangst, jeg kysser Haakon, jeg gråter mens jeg roper...Stop the blood!! It’s too much blood, help me…I need to stop all that blood!!!

Jeg våkner av at jeg ikke får puste, jeg hiver etter pusten mens jeg hører meg selv rope høyt! Jeg skriker etter hjelp, jeg fekter med armene…Haakon, hvor er du? Hva skjedde Haakon? Du kan ikke bare dra fra mamma, du sa jo du ville komme hjem! Jeg trenger deg her hjemme Haakongutt! Så hører jeg stemmen til Arne i øret mitt, han ligger oppå meg i sofaen, holder meg fast mens han i redsel ber meg våkne, ber meg innstendig om å puste…Monamor, du drømmer, du må våkne Mona! Pust, pust Mona, du må puste med magen…Jeg elsker deg Monamor, hysj…det kommer til å gå bra, du må bare puste Monamor!  Jeg hører hva han sier, men angsten i drømmen finnes i våken tilstand og det tar lang tid før jeg roer meg, det tar lang tid før jeg klarer å puste! Minnene fra sykesenga er blitt levende! Etter denne opplevelsen blir det plutselig skummelt å sove, jeg tør nesten ikke å lukke øynene i fare for å få et nytt mareritt! Så vi inngår en avtale, hvis jeg sovner og begynner å rykke til i kroppen og lage lyder så skal noen vekke meg med en gang! Jeg ble vekket flere ganger!

IMG_4151

 

«Nei, det er helt normalt» sa psykologen!

Jeg tar på meg jakken min, lue og skjerf. Det er kaldt ute og nysnøen ligger som et hvitt laken der den er urørt! Det knaser i snøen når jeg går, med tunge skritt. Jeg prøver så ofte jeg orker å gå når jeg har time til psykologen. En gang i uka, det bør jeg klare, men ikke alltid! Denne dagen kjenner jeg vinterlukten, det er friskt ute og den biter litt i kinnene! På vei til psykologen bruker jeg alltid å fokusere mye på forhånd. Jeg vet at disse timene er tøffe. Det blir alltid masse gråt, masse skjelvinger, det gjør så fryktelig vondt å snakke samtidig som jeg vet at det er viktig! Jeg har så mange bilder i hodet fra døgnet med Haakon som må bearbeides, som jeg må ha hjelp til!

Denne gangen tenker jeg å ta opp noe som skremmer meg! Jeg lurer veldig på om det er galt av meg å tenke slik, er jeg helt alene om tankene, er jeg på kanten av stupet! Jeg går opp trappen og ringer på døren. Etter noen minutter sitter jeg i stolen med en kopp te foran meg! Jeg gruer meg, synes alt er bare vondt. Så, hvordan har denne uka vært da Mona? Jeg ser på henne og lurer på hvordan jeg skal begynne. Det tar ikke lang tid før tårene kommer, jeg stammer og har problemer med å holde koppen. Jeg er redd, redd for å ikke klare mer! Jeg er redd, fordi jeg tenker mer på å være sammen med Haakon enn det å være her! Er ikke min kjærlighet til de andre sterk nok, er jeg mer opptatt av sorgen enn de som faktisk lever rundt meg! Jeg trenger virkelig hjelp, hvis ikke er jeg er redd for at…Jeg klarer ikke å si ordene høyt, de skremmer vettet av meg! Ennå skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare dagene med en så stor sorg, den fortærer meg. Nei kjære deg, det er helt normalt! Alle som opplever en traume leter etter en utvei ut av smertene, sorgen og savnet, men for de aller, aller fleste er det nok med at de vet at de har en utvei! Bare en promille benytter seg av det, de andre lærer seg å leve med sorgen!

Det var det jeg trengte å høre. Jeg begynner ikke å bli gal, det er helt normalt å tenke slik jeg gjør! Men jeg blir ikke lettet slik jeg hadde håpet på, jeg bare aksepterer svaret. Jeg er også tung når jeg rusler hjemover! Det er lite glede å spore ennå i hverdagen og jeg aksepterer det også. Jeg vet at dette kommer til å ta tid, lang tid. Jeg må være tålmodig og ta imot de små glimtene jeg får som kan gi meg et smil, litt latter. Jeg må ha troen på at en dag, en dag så kommer jeg til å stoppe opp på kvelden å tenke: «Dette har vært en god dag!» Da skal jeg ta imot den følelsen og jeg skal kikke opp på stjerna vår og smile til Haakon! For den dagen kommer, det vet jeg!

DSC_0103

Panikkanfall på Gatwick!

Denne mandagen hadde jeg aldri klart meg uten Dennis! Han henter meg i sjømannskirken i London, blir med meg opp til Gatwick Flyplass. Ordner med all bagasjen jeg har med og tar meg med mot sikkerhetskontrollen. Der finner han området hvor de som trenger hjelp videre melder seg. Så sitter vi sammen og venter, han forlater meg ikke før hjelpen kommer. Vi tar farvel med en god klem og jeg følger en heller brysk mann med ansvar for et eldre ektepar. Jeg prøver å holde fokus, men merker at jeg plutselig er alene. Jeg kommer meg gjennom sikkerhetskontrollen, men der åpenbarer det seg et vrimmel av mennesker! Det er folk overalt, det er stemmer overalt. Jeg finner meg en søyle jeg kan støtte meg på, beina svikter til tider under meg. Det er kun 1 1/2 døgn siden Haakon døde i mine armer, 1 1/2 døgn siden jeg mistet en del av meg selv. Jeg er traumatisert og i sjokk, og der står jeg helt alene, sammen med en horde av mennesker! Så kommer det! Det begynner i brystet, det snører seg sammen samtidig som det begynner å prikke i huden! Jeg hører pulsen dundre i ørene og jeg skjelver i hele kroppen. Jeg kan ikke bryte sammen nå, ikke her! Jeg er vettskremt, livredd. Jeg har lyst til å skrike at alle stopper opp og er helt stille, det er altfor mye bråk rundt meg! Jeg får tak i mobilen min, jeg må få tak i Arne! Jeg trykker mobilen hardt inn mot øret, så hører jeg stemmen hans! Pust, jeg får ikke puste Arne, hjelp meg…jeg får ikke puste! Han hører meg ikke i alt bråket og jeg finner ikke stemmen min! Hjelp meg Arne, du må puste med meg, jeg er redd! 

Jeg får se den bryske mannen igjen og jeg går etter ham, han går altfor fort! Så kommer vi til en inngjerdet sirkel hvor det sitter fullt av folk! «Pust med magen Monamor, helt inn og så ut gjennom munnen! Jeg er her sammen med deg, jeg elsker deg! Pust inn Mona! Jeg får beskjed om å finne meg en stol og jeg gjør som jeg får beskjed om. Jeg prøver å stenge ut alle rundt meg og bare fokusere på stemmen til Arne! Jeg gråter ukontrollert, jeg klarer ikke å stanse skjelvingene som rir i hele kroppen, jeg klarer ikke å puste! Ikke legg på Arne, ikke forlat meg nå! Jeg trenger deg, jeg får ikke puste. Det stopper i brystet Arne, jeg klarer ikke mer Arne! Jeg klarer det ikke….Det kommer en dame som ber om passet mitt og hun får det! Jeg tenker ikke klart, det kunne ha vært hvem som helst! Når hun kommer tilbake med passet har hun med et glass vann, men når jeg tar imot det mister jeg det i gulvet, jeg skjelver for mye! De har tydeligvis fått beskjed om hva som har hendt for jeg husker hun kondolerte meg! Jeg sitter ytterst på stolen, akkurat som om jeg er klar til å rømme, jeg vugger fram og tilbake mens jeg fokuserer på stemmen til Arne! Hører du meg Monamor, vi puster sammen, dette klarer du, du er sterk! Om ikke lenge er du hjemme, vi skal ta oss av deg når du kommer hjem Monamor! Pust helt med magen…..så ut igjen…jeg elsker deg! 

Så kommer det en mann med rullestol mot meg og ber meg sette meg i den. Idet jeg reiser meg på skjelvende ben kjenner jeg noen stryke meg over ryggen. Jeg tenker det må være den mannen som satt ved siden av meg, men jeg løfter aldri blikket for å se! Jeg er redd for å miste fokuset. Jeg vet at mister jeg stemmen til Arne nå så bryter jeg sammen. Jeg blir trillet helt fram til gaten hvor noen igjen ber om passet mitt! Så kommer jeg gjennom og blir satt helt alene! Der sitter jeg i det som føles som en evighet, mens jeg ser de ved skranken prater om meg! Det er roligere her, ikke på langt nær så mye bråk. Jeg har fortsatt Arne med meg og jeg klarer å fortelle ham hvor jeg er! Det går litt bedre, jeg klarer å puste bedre, men gråten klarer jeg ikke å stanse! Aldri før har jeg følt meg så ensom og alene som når jeg satt i den rullestolen og kikket ned i gulvet!

Jeg skal klare det Haakongutt! Jeg skal klare å komme meg hjem! Jeg savner deg så uendelig mye, jeg kan ikke tro du er borte! Mamma må hjem til Kirstimor og Pettergutt vennen, det er ikke mer jeg kan gjøre i England nå! Det var ikke slik det skulle bli! Du skulle jo komme hjem en tur før du dro opp til Trondheim. Du ville hjem sa du! Hvordan skal jeg noen gang klare å puste normalt uten deg? Hvordan skal jeg kunne leve som før uten deg? Hvordan skal jeg være mamma? Kjære Haakongutt….kom tilbake, mamma trenger deg, trenger stemmen din, trenger smilet ditt, trenger å gi deg kjærlighet og omsorg! Jeg trenger deg vennen! 

Vi møtes igjen Haakon!

God natt, sov godt vennen, mamma elsker deg høyest av alt! 

Jeg klarer ikke mer, jeg klarer ikke å ta farvel mens jeg ligger ved siden av Haakon, det blir for endelig! Så jeg lover ham at jeg skal komme til ham i morgen, før jeg drar hjem! Jeg klarer heller ikke å stanse gråten, tårene sildrer mens jeg gir Haakon det siste kysset! Jeg får følge inn på rommet mitt, beina klarer knapt å holde meg oppreist og jeg gråter bare slik en mamma kan gråte når hun har mistet det kjæreste hun har. Jeg husker ikke så mye av natten, annet enn en samtale med Arne om hvordan vi skulle informere Haakons venner rundt omkring i verden. Nærmere halv ett på natten ble det lagt ut en melding på siden til Haakon om hva som hadde skjedd. Ikke lenge etter begynte meldingene å renne inn på min mobil. Jeg lot dem være. Så kom det en sykepleier inn! De hadde klipt av to lokker av håret til Haakon og lagt de en vakker pose som jeg fikk! Jeg husker jeg knuget disse når jeg la hodet på puta! Jeg må ha duppet litt, men natten ble fryktelig lang og ensom. Søvnen nektet å komme og gråten stoppet aldri. Jeg så bare frem til å møte Haakon igjen før jeg skulle dra!

Timene snegler seg avsted, tid er uvesentlig, ingenting betyr noe som helst! Men jeg begynner å uroe meg over at ingen kommer og henter meg slik at jeg får møte Haakon igjen. Så, langt ut på formiddagen kommer en sykepleier inn med alvorlig mine. De har fått beskjed om at ingen får komme i nærheten av Haakon. På grunn av at han døde av MDMA er det nå satt igang etterforskning! Jeg kan ikke tro det jeg hører og jeg føler de tar fra meg det siste jeg lovte Haakon. Sykepleierne gjør virkelig hva de kan, mer enn man kan forlange, men svaret er og blir nei! Jeg husker jeg har Arne på mobilen, den ligger i senga hvor han prøver å roe meg, men jeg er hinsides all fornuft! Jeg er sint! Jeg forstår ikke! Jeff sitter ved siden av meg i senga og sier han har gjort alt det han kan, men det hjelper ikke meg der og da! Jeg skriker ut min smerte, skriker ut mitt sinne og min sorg! Arne stakkars er hjelpesløs, han når ikke fram! Så får jeg beskjed om at politiet er her og de lurer på om hun kan komme inn! Hun vil stille meg noen spørsmål angående Haakon og jeg må skifte fokus! Jeg kommer ikke på hva hun spurte om, men jeg husker hun gir meg Haakons pass og minibankkort! Jeg ser på bildet av Haakon og jeg hulker, gråten overmanner meg og jeg vil bare se Haakon! Så sier hun at hun har Haakons bagasje med seg, men at jeg ikke kan få den før i morgen kl 08! Da renner det over for meg! Jeg er blindet av sorg, blindet av smerte, de tok fra meg muligheten til å ta et siste farvel, så sitter hun der og sier at hvis jeg vil ha med Haakons bagasje kan jeg ikke dra hjem idag! Jeg er faktisk på vei opp av senga i fullt raseri når Jeff legger den ene armen over nakken min og den andre over beina mine og presser meg ned i senga! Luften går ut av meg og jeg har ikke mer styrke igjen, jeg er tappet. Jeg gir opp! Jeg legger meg ned og gråter, med hårlokkene til Haakongutt i hånden min! Jeg så vidt enser at politibetjenten forlater rommet! Jeg bryr meg ikke! Men ikke lenge etter kommer hun tilbake. Hun ber ydmykt om forlatelse og sier hun har tatt noen telefoner! Hun har med bagasjen. Ikke lenge etter sitter jeg i drosjen, med lokkene til Haakon fortsatt i den ene hånden min!

Kjære Haakon, mamma fikk ikke lov til å ta farvel med deg! Unnskyld for at jeg ikke klarte å gjøre mer for deg! En mamma skal jo fikse alt, men dette klarte jeg ikke Haakongutt! Jeg er så fryktelig lei meg, hadde det hjulpet hadde du fått hjertet mitt! Mamma må dra nå vennen min, men du er med meg, for alltid, i hjertet mitt! Dra opp til stjerna vår vennen, vent på mamma der, vi møtes igjen skjønner du! Jeg vet ikke når, men vi møtes igjen! 

Jeg elsker deg…….

IMG_2782