Årets siste sammenbrudd!

Det har bygd seg opp over lengre tid. I flere uker faktisk. Den nå kjente vonde klumpen i brystet som bare vokser og gjør det vanskeligere å puste. Det går an å ha det så vondt psykisk at det gir utslag i fysiske smerter og plager i lang tid etter en traumatisk opplevelse. Jeg går til psykolog en gang i uken, jeg har fått diagnosen PTSD og jobber hardt hver dag for å i det hele tatt klare å komme meg gjennom dagene. Jeg bedriver et skuespill hver eneste dag for å skjule for de som er rundt meg hvordan jeg egentlig har det. Jeg tenker de skal få slippe å oppleve en kone eller en mamma sittende apatisk i sofaen, ustelt og ute av stand til å ta tak i hverdagslige ting som f.eks. å lage en enkel middag, snakke om skolehverdagen eller ta et tak i huset. For det er det jeg føler for, å bare sitte i sofaen. Men det er ikke noe liv, derfor jobber jeg hver dag med meg selv for å være den mamma jeg skal være, være den kona Arne fortjener å ha og ta sorgen og smerten sammen. Det er bedre å dele enn å være alene.

Men så kommer det til et punkt hvor det bare stopper opp. Og det gjorde det i går kveld. Etter flere tunge uker kom sammenbruddet. Jeg har lenge gruet meg til julen. Den er ikke god mer, den er en smertefull påminnelse i denne tiden hvor familie står i fokus at vi mangler en. Jeg har pyntet litt til julen, ikke mye, men noen nisser står fram. Stjerna henger i vinduet og lysestaken lyser i kjøkkenvinduet. Men jeg finner ikke noe mer glede av å pynte til jul. Smerten i brystet har bare økt, og når julaften kom var jeg på randen. Jeg hadde en panikk inni meg når jeg dekket på bordet til fire og ikke fem. Det var vondt å kjøpe inn gaver, vondt å åpne dem. Jeg sliter igjen med søvnen, det blir tre til fire timers søvn. Stemningen har vært trykkende, og skuespillet tok slutt tredje juledag. Da lot jeg depresjonen få overtaket, jeg klarte ikke å skjule den mer. Dagene ble for min del stille, alt var en indre kamp om  å overleve den neste timen. Så i går ringte tante. «Hei, hvordan går det?» Det var som å åpne kranen. Jeg gråt og gråt, hikstet i telefonen, de første minuttene klarte jeg ikke å si noen ting. Jeg tok med telefonen inn på rommet til Haakon hvor jeg satt på sengen hans og gråt ut min fortvilelse til noen som endelig ringte og viste omsorg.  Det tok flere minutter før jeg klarte å snakke, og når jeg snakket var det en smerte så stor som viste seg at det er umulig å forstå for en som ikke har mistet et barn hvordan den oppleves. Etter å ha lagt på ble jeg sittende lenge på sengen til Haakon og bare rugge fram og tilbake, jeg gråt ut min smerte, jeg ba Haakon om å komme hjem, jeg ba han hjelpe meg til å puste. Jeg ba han om å passe på meg slik at jeg fortsatt klarer å være en mamma, for det er nå mitt størte mareritt, at jeg ikke evner å være der for Kirstimor og Pettergutt. Hånden min skalv igjen og jeg stammet når jeg pratet, et tydelig tegn på PTSD.  Når gråten omsider ga seg hadde jeg fått tegn på at migrenen nærmet seg så jeg gikk inn på stua og la meg i stolen min. Så kommer det som oppleves som ren kjærlighet, Kirstimor som nærmest legger seg over meg, gir meg en klem og sier hun er glad i meg. Gråten tok meg igjen, men denne gangen var det av ren og skjær takknemlighet.  Det er bedre å dele enn å være alene. 

IMG_1130

Om du bare hadde vært her!

Om du bare hadde vært her nå Haakon så hadde jeg gitt deg en varm mammaklem, litt hardere og litt lengre enn vanlig for å gratulere deg med 23 årsdagen din. Så hadde vi satt oss ned ved kjøkkenbordet, du med et glass cola, jeg med pepsi max’n min. Jeg hadde tent stjerna og lysestaken i vinduet, tatt fram grandisen og plukket av paprikaen som du aldri lærte deg å like. Mens den hadde stekt i ovnen hadde vi delt noen ruter med stratos mens praten hadde gått om Audien din som hadde stått ut på gårdsplassen. Du ville ha fortalt meg hvordan du tok med Petter på å ta en «smultring» oppe på skøytebanen ved Ebbestadhallen sent en kveld. Du ville ha fortalt det med et smil fordi du ville visst at jeg ikke hadde likt det. Du ville også ha smilt det lure smilet ditt når jeg hadde spurt deg om hvor fort du egentlig har kjørt Audien din. Du ville fortalt meg en løgn, fordi du hadde visst at hadde du fortalt sannheten så hadde jeg blitt sint! Jeg savner deg!

Pizzaen er ferdig og noen lys er tent på stua. Vi sitter i sofaen, du i hjørnet, jeg på enden, vi ser hverandre best slik. P4 står svakt på i bakgrunnen, stemningen er lun og god, som den alltid bruker å være når vi har våre nattetimer sammen, det er da vi har de beste samtalene våre vi to! Vi snakker om minner, nye som gamle. Om hvordan vi alltid  kjøpte 4 boller, brus og tyrkisk pepper når vi dro ut for å øvelseskjøre. Hvordan jeg putta bolle i munnen din da jeg ikke ville at du skulle slippe hånden fra rattet. Vi stoppet på bussholdeplasser når du trengte cola. Vi snakket om hytteturene på Hovin, når du som 5 åring plumpa i bekken om jeg fikk årets blinkskudd når jeg knipsa bilde av deg når du kom gråtende bort til meg og ville tilbake for å skifte. Om turene på utedo, pølser på bålet og melka i bekken.

Vi prater jenter og festing. Ingen kjæreste, det får vente. Vi prater spilling. WOW, og jeg prøver å være interessert, prøver å forstå det du snakker om, men det er en helt annen verden for mamma Haakon, men jeg prøver virkelig. Du er god og verdensmester på flere levler, du er på «topp 10» i europa, det er enormt svært, jeg klarer bare ikke å forstå det, men jeg ser stoltheten din i øynene dine, jeg ser den Haakon. Du spør meg hvordan jeg har det, om hvordan det går på jobb. Du har alltid vært oppmerksom! Praten går tilbake til minner, slalomturer i Meråker og Aron, ferieturer til syden, da vi to kjørte vannskuter og jeg ble liggende med migrene etter turen. Turer til Sverige og Danmark, da du prater om uka du hadde i Danmark da du grilla kjøtt til nesten 20 stk. Du var stolt da også!

Om du bare hadde vært her Haakon, da hadde jeg levd et godt liv uten den forferdelige smerten som river og sliter i meg hele døgnet. Om du bare hadde vært her så kunne jeg ha ledd igjen, ledd igjen med hele meg, ikke bare trukket på smilebåndene. Om du bare hadde vært her Haakongutt, da hadde dagene vært gode, nå er jeg ensom og tung. Om du bare hadde vært her Haakongutt, om du bare hadde vært her……..

IMG_9584

Jeg savner deg så sårt vennen!

En gang i uka er jeg hos sognepresten her jeg bor for samtale. Etter råd fra en time hos en psykiater sluttet jeg å gå til psykologen min. Hun kunne ikke hjelpe meg, mulig det var for tidlig i prosessen, at sorgen tok for stor plass. Men jeg følte at timene hos henne tok mer av min energi enn jeg egentlig hadde, så jeg avsluttet timene og begynte med samtaler hos presten istedet. Og jeg har ikke angret.

I dag var det atter en ny time, og jeg hadde ikke bestemt meg for hva jeg ville prate om denne gangen. Ofte så tar praten form etterhvert som samtalen utvikler seg. I dag endte vi opp med å prate om når Haakon døde. Jeg har ved flere anledninger sagt at jeg ikke fikk tatt farvel med Haakongutt, selv om han lå i armkroken min når han sovnet stille inn. Haakon tok farvel, på sin måte. Han ventet på at jeg skulle komme, vi fikk et lite døgn sammen før han tok farvel. Det var ingen ord til mamma, det var ingen respons på klemmer og kyss, han bare lå der, pustet selv i noen få minutter før han gikk over på den andre siden. Jeg hadde panikk, jeg hadde angst, jeg sa til Haakon at det var greit at han dro, men at vi kom til å savne han grenseløst. Jeg sa jeg elsket han av hele mitt hjerte og jeg lovte ham at jeg skulle klare å være mamma for Kirstimor og Pettergutt. Ikke glem mamma Haakongutt, for jeg trenger deg i livet mitt. Så når siste åndedrett var tatt, gikk jeg ut på gangen og ringte hjem for å fortelle at det var slutt. Men jeg klarte ikke å gi slipp på Haakon, så jeg gikk tilbake og la meg sammen med ham igjen. Gråtende bønnfalt jeg ham om å komme tilbake, at jeg løy når jeg sa det var greit at han kunne slippe taket, at jeg ikke kom til å klare å leve uten ham. Jeg klarte ikke å ta farvel!  Jeg sa «god natt, sov godt, jeg elsker deg høyest av alt. Mamma kommer i morgen og tar farvel før jeg drar hjem vennen!»

Jeg fikk aldri se Haakongutt igjen. Jeg ble nektet å se ham, og med det tok de fra meg muligheten til å ta farvel. Og her kommer det de aller fleste ikke forstår. Jeg ville ikke ta farvel for Haakon sin del, han hadde allerede tatt farvel, jeg måtte gjøre det for min egen del. For å få en avslutning, for å klare å gå videre og erkjenne at Haakon var borte for alltid. Et kjærlig «god natt» er ikke det samme som et «farvel». Jeg kjenner det er noe som mangler, noe som er uoppgjort i forhold til det å gå videre. Jeg har på en måte satt meg fast, jeg kommer ikke videre! Og dette plager meg, selv om jeg flere ganger daglig tenker at Haakon forstår, der han sitter på stjerna vår og titter ned på oss. Så når folk sier til meg at jeg tok farvel når Haakon døde, så tenker jeg at det er greit, jeg skjønner at dere ikke forstår, det stikker så mye dypere enn det. Man må være der jeg er for å forstå!

Mamma savner deg så sårt vennen, jeg skulle ønske du var her sammen med meg!

God natt, sov godt, jeg elsker deg høyest av alt!

Heading
«Er det noen som klarer dette er det dere!» -Haakon

 

En sommer på hell!

Etter en lang, men nødvendig time-out prøver jeg meg igjen. Det er terapi for meg å skrive, samtidig som jeg får meldinger fra andre om at de fnner trøst i det jeg skriver, at det de leser hjelper dem videre i sin sorg. Og da hjelper det meg også!

Sommeren er på hell, enkelte dager er det høst i lufta. Jeg er glad denne sommeren er over, selv om høsten slettes ikke kommer til å bli noe enklere. Sommeren har vært tung, akkurat slik jeg fryktet den skulle bli. Kirsti kom hjem i begynnelsen av juni og tok med seg et friskt pust inn i stua vår. Det ble en til å prate med, en til å dekke på bordet til, en til å vaske klær til. Nesten så det daglige var normalt igjen, men….! Sammen med gleden over at Kirstimor kom hjem, kom også sorgen som en tsunami over meg og slo meg ned i knestående i flere dager. Haakon kommer ikke hjem! Jeg klarte ikke å vise fram den gleden jeg følte for sorgen tok for mye plass. Den skrapte meg opp igjen, gjorde meg nummen og kald. Jeg lot den komme, jeg har nå lært meg til å godta når nedturene kommer. Det hjelper ikke å stritte imot, sorgen og savnet er altfor sterk til å dyttes bort. Så jeg lot meg selv være tung i den tiden det tok, tok imot tankene og følelsene, tårene og smerten helt til jeg kjente at den sakte begynte å slippe taket. Det går over, hver gang!

Sommeren har som sagt vært tung. Ofte kunne jeg ta meg selv i å vente på å høre bilen til Haakon ute på gårdsplassen og hvor han så kommer inn på stua og spør om det er middag snart. Det gjør så fryktelig vondt. Eller de gangene jeg var på vei til å ta opp telefonen for å ringe ham. Det er som å få et slag i magen hver gang dette skjer. Virkeligheten går opp for meg gang på gang, og jeg takler de like dårlig hver gang. Pulsen stiger, hjertet banker og tårene kommer. Men det trenger ikke å vare like lenge nå som før. Et tegng på at det går fremover.

Noen dager har jeg tilbragt på stranda sammen med Kirsti eller Arne, det har vært gode timer. Det å tillate seg selv å slappe av er en treningssak som jeg jobber med hver dag, og timene på stranda så klarte jeg det. Jeg slappet av, i hele kroppen. Men så fort vi var hjemme igjen kom tankene tilbake. Det gjør fortsatt vondt å dekke på til 4, vondt å grille god mat, sitte lenge rundt bordet og bare prate. Jeg er med i samtalene, jeg sitter ikke og depper, men jeg jobber med meg selv hele tiden så lenge jeg ikke er alene. Jeg tenker ofte at jeg ikke må vise de andre i huset om hvordan jeg egentlig har det, de kan gå lei eller de blir også lei seg. Så tar jeg på meg masken, den blide masken og ler sammen med ungene. Men tanken på at det for alltid vil mangle en rundt bordet sitter dypt i meg, noe jeg mest sannsynlig aldri vil klare å slippe taket i. Det må bare være slik.

Jeg er glad denne sommeren er over, men jeg gruer for høsten. Om ikke lenge kommer 1-års dagen for den skjebnesvangre lørdagskvelden. Når jeg ser meg tilbake ser jeg at jeg har kommet langt, men når man sitter alene om dagene så er sorgen fortsatt altoppslukende. Den tar fortsatt enorm med plass. Og jeg tenker at det må den få gjøre, helt til jeg en dag kjenner at det er litt enklere å puste, enklere å smile, enklere å leve. For den dagen kommer, det vet jeg!

30769050_10156420642840972_501107794_o

Åh, hvor jeg savner å…

…å våkne opp uthvilt i senga mi en fredags morgen. Jeg strekker meg under dyna, sjekker hvor mange klokka idet jeg kommer på at jeg har frihelg før jeg legger hodet på puta og krøller meg sammen under dyna. Jeg smiler, jeg elsker fredager og jeg vet at vi skal kose oss sammen med ungene i helga. Jeg står opp og tar turen på badet før jeg lager meg en kopp te og rusler inn på stua, setter på P4 og setter meg ned.

…å spise en frokost, før jeg setter meg ned og prater med Kirstimor. Hun er alltid opp i rett tid om morgenen. Praten går lett og vi ler av småting. Småting som gjør hjertet lett og fylt av glede over at jeg er mamma til verdens beste jente.  Hun fortellet at hun skal ut på byen i kveld, men vet at jeg setter pris på å ha alle samlet til middag på fredagen og ber om at vi spiser litt tidlig. Jeg smiler og planlegger middagen.

…å ha ta en husvask, så jeg setter på P4 en tanke høyere og fyller bøtta med vann og grønnsåpe og begynner å vaske huset. Jeg synger høyt på de sangene jeg kan og nynner på de jeg ikke kan. Vaskestaven fungerer gjerne som mikrofon på referenget jeg kan. Ingen kan se meg og jeg smiler ved tanken på hvor flau ungene hadde blitt om de hadde de sett mamma slik.

…å dra på butikken og kjøpe inn til taco. Jeg snakker lett med folk jeg møter, prater om været, uka som har gått. Arne er vant til at jeg bruker lang tid på butikken for jeg møter alltid kjentfolk jeg bare må prate med. Elsker å prate! Jeg tenker å kjøpe inn cola for Haakon og Petter liker ikke pepsi max. Jeg smiler ved tanken på at Haakon fortsatt bare skal ha kjøttdeig og ost, liker ikke noe annet, men elsker taco.

…å komme hjem hvor Petter og Haakon sitter på stua når jeg kommer hjem og stuper opp i posene jeg har med. Samme rutine hver gang. Petter får sin energidrikk og tortilla, Kirstimor får melkesjokoladen sin , Haakon plukker opp ei flaske cola, en pose med tyrkisk pepper og stratosen sin, sier tusen takk mamma, si fra når det blir med middag da, og rusler innn på rommer sitt. Praten går lett og Kirsti og Petter sitter i sofaen og prater om å dra på kino sammen i helga. Jeg står på kjøkkenet og føler fullkommen glede.

…å stå på kjøkkenet å lage middag mens Arne sitter og slapper av på stua med en kopp kaffe, sliten etter ei lang arbeidsuke. Jeg nynner på en sang når Haakon kommer og spør han skal hjelpe meg. Han får oppgaven å steke kjøttdeigen mens jeg kutter grønnsakene. Vi prater om at han skal på jobb i morgen, og spillet han spiller på. Vi prater om at han skal på fest i morgen og jeg vil vite hvor han skal og hvem han skal være med. Han svarer tålmodig, men tuller med meg. Vi ler sammen og jeg kaster en grønnsaksbit på han, han dasker meg med stekespaden. En helt vanlig fredag på kjøkkenet.

…å dekke på til fem. Å se alle mine rundt bordet hvor vi prater i munnen på hverandre, hvor alle har noe de skulle ha sagt. Det summer i stemmer, latter, klirring av bestikk, av småkjekling av at Haakon alltid rister det ene beinet sitt og Kirsti ber ham om å slutte. Vi sitter ei stund og prater om alt og ingenting når alle er forsynt, ingen har det travelt med å forlate bordet, eller kanskje det er fordi ingen orker å begynne å rydde. Jeg smiler, jeg er lykkelig.

…å sitte i stolen min med strikketøyet i fanget hvor jeg ber Kirstimor ta det med ro når hun skal på fest. Jeg nyter synet av henne der hun står i gangen, hun er vakker. Petter kommer ned, ser henne og gir henne en klem. Stemningen er god.

…å sette fram snacks på bordet, tenne lys rundt omkring i stua, gjøre det koselig rundt oss når Haakon kommer og sier han har funnet en film vi kan sette på. Jeg blir så glad for det er ikke ofte han tilbringer en hel kveld sammen med mammaen og pappaen på stua. Han vil heller spille på rommet sitt, og jeg kjenner lykkefølelsen sprenge på. Jeg henter brusen, setter meg til i sofaen, passer på at jeg har alt innen rekkevidde når Haakon starter filmen. Lysene som jeg har tent blir slukket når Haakon vil se film, da skal det være mørkt. Jeg smiler, sånn skal det være med Haakon.

…å føle alt dette igjen. Føle den ekte gleden over småting i livet. Som å høre ungene kjekle, som å vaske huset for å få det rent til helga. Som å kjenne på ekte glede med å lage middag med Haakon og ha de hverdagslige samtalene. Som å kjenne oppriktig lykke av å ha alle samlet rundt middagsbordet, se på familien min og tenke på hvor heldig jeg er som har alle jeg elsker høyest av alt rundt meg. Som jeg savner den ekte latteren, den latteren som kommer helt av seg selv og gjør livet enkelt.  Jeg savner livet uten smerte, uten den sorgen som skraper, som gjør latteren anstrengt, som gjør fredagskveldene litt fattigere, som gjør morgenen mye tyngre! Jeg savner Haakon!!

 

IMG_3801

Det siste kysset!

Stua er stille. Arne og Kirsti er på jobb, Petter sover. Jeg sitter alene på stua med tankene mine. I dag er det ti måneder siden Haakon døde. Ti lange og grusomme måneder har gått siden han døde i armene mine på et sykehus i England! Ti brutale måneder med famling over hvordan det nye livet skal leves. Jeg klarer ennå ikke å finne plassen min, jeg klarer ikke å finne ut hvor jeg passer inn. Det prøves og feiles. Men jeg prøver!

Jeg får ikke mye hjelp. Min kjære sogneprest  Anette har hjulpet meg mye med sorgarbeid, men teknikker om hvordan jeg skal takle alle inntrykkene jeg sitter igjen med etter at Haakon døde har jeg prøvd å finne selv. Det er lite impulser å få utenifra! Så og si alle vennene har forsvunnet en etter en og familien bor langt unna. Livet mitt er satt på pause, jeg må, sammen med Arne, finne ut av ting selv.

Men når jeg ser meg tilbake, ser tilbake på tiden før jul så ser jeg  at jeg har kommet veldig langt. Jeg klarer mye mer nå enn da. Selv om jeg ikke klarer hver butikktur er jeg ofte med. Jeg gjør litt mer husarbeid og lager mer mat. Dette er mine impulser. De kommer ikke utenifra, men fra meg selv. Klart jeg skulle ønske at jeg hadde venner som hadde bedt meg med på ting, som hadde ringt eller kommet innom, men jeg har forandret meg. Jeg er ikke den jeg en gang var.

Ti lange måneder har gått siden jeg lå ved siden av Haakon og ga ham det siste kysset på kinnet. Ti lange måneder siden jeg kunne gi ham den siste klemmen og fortelle ham hvor høyt jeg elsket ham og hvor jeg ba ham dra opp til stjerna vår og vente på mamma der. Ti måneder med sorg og savn, men også blaff av smil og glede.

Jeg savner deg så fælt, vennen min!

IMG_9584

Morning has broken!

Jeg sitter alene på stua, Arne og Kirstimor har dratt på jobb, Petter sover ennå. Det er i disse stille timene sorgen er mest tilstede. Her er det ingenting som distraherer meg bort fra den. Ingen som roper mamma, ingen som krever noe av meg, ingenting som tar meg ut av den boblen jeg befinner meg i. Noen ganger er det helt greit, andre ganger så er det bare vondt.

Tankene bare flyr, hopper fra det ene til det andre. Minner dukker opp, de fleste bærer med seg en smerte som gjør så fryktelig vondt, men når jeg har sett på minnet nok ganger kan jeg faktisk smile av det! Forrige fredag spiste vi reker. Jeg stod på kjøkkenet sammen med Petter og skulle dele en sitron i to. Petter stod med ryggen til meg, med klærne til Haakon på seg. Idet kniven delte sitronen kom minnet som tok pusten fra meg. I et tidels sekund sekund trodde jeg det var Haakon som stod ved siden av meg! Haakon elsket sitronsaft, og fra han var liten av drakk han alltid sitronsaften av flasken i kjøleskapet, men aller best likte han den nypresset! I ansiktet er ikke Petter og Haakon lik, men fra siden av og bakfra er de veldig like. Jeg fikk tårer i øynene mens jeg kjente på smerten som satte seg før jeg etter noen minutter klarte å dytte den vekk igjen. Dette minnet vil jeg også klare å smile av, jeg må bare ta det fram nok ganger. Sånn kommer jeg til å bruke de, jeg må bare bruke de opp slik at de ikke gjør vondt mer, men at jeg faktisk kan smile av de!

Verre er det når savnet slår inn. Slik som i går kveld. Vi grillet forskjellige typer pølser til middag og vi dekket på med masse godt tilbehør og tallerkener til fire. Bare det gjør vondt. Stemningen var god når vi satte oss til bords og praten gikk lett. Men jeg meldte meg ut. Tanken på at Haakon skulle vært her sammen med oss ble nesten for tung å bære. Du skulle vært her sammen med oss Haakongutt, du skulle vært her og kosa deg med pølser sammen med oss! Da er det enklere å håndtere minnene, de kan jeg styre når de kommer. Men savnet setter seg som en klo i hjertet!

Det er fortsatt stille i stua. Og jeg tenker tilbake, tilbake til før jul, da savnet og smerten var uutholdelig. Og jeg ser at jeg har gått fremover, at de stegene jeg har tatt for min egen del har virket. Jeg har gjort fremskritt, jeg prater mer, jeg smiler mer, jeg tuller og spøker mer. Jeg er mer tilstede, selv om jeg melder meg ut i enkelte situasjoner. De par siste dagene har jeg faktisk hatt litt energi også, og jeg har lagd middager, jeg har bakt masse horn og avlastet Arne med klesvasken. Det går faktisk litt bedre, og jeg nyter det. Det gir meg en tro på at langt der fremme blir disse stille morgenene gode, at jeg kan smile av minnene som dukker opp. Så når noen spør meg om hvordan det går, så kan jeg faktisk si at jotakk, akkurat nå går det litt bedre.

Så med dette litt oppløftende innlegget vil jeg ønske alle mine lesere en riktig god fredag og ei avslappende helg! Husk å ta vare på hverandre!

30769050_10156420642840972_501107794_o

Jeg ønsker meg bare en rolig natt!

Jeg plasker og trår i vannet, bølgene vil dra meg under og jeg hiver etter pusten! Jeg roper etter Haakon, roper alt jeg kan, men får ikke svar! Panikken tar meg idet en bølge skyller over meg, og da ser jeg ham. Langt der nede i dypet strekker han armen opp mot meg. Jeg fyller lungene med luft og dykker ned mot ham. Jeg spenner ifra alt jeg kan i vannet og strekker meg ned mot ham. «Mamma kommer Haakon, hold ut, mamma kommer!» Men jeg når ham ikke, han glir sakte lengre ned. Jeg må opp, jeg får ikke puste og kroppen min stiger mot overflaten mens jeg kjemper mot panikken. Vel oppe fyller jeg lungene på nytt og dykker etter Haakon. «Nå vennen, nå kommer mamma, alt kommer til å bli bra!» Men jeg når ham ikke denne gangen heller. Vi strekker armene etter hverandre, men det er akkurat som om Haakon glir litt bort fra meg. Jeg spenner ifra det jeg makter, jeg strekker armen min så langt jeg klarer, jeg holder pusten mye lengre enn jeg trodde, men det hjelper ikke. Uansett hva jeg prøver å gjøre for å redde Haakon, glir han bort fra meg. Jeg klarer ikke å redde ham!

Jeg våkner av at jeg hiver etter pusten. Jeg har tårer i ansiktet og putetrekket er vått av tårer. Drømmen slår meg med en gang, det er nesten så jeg fortsatt er i vannet. Jeg hører pulsslagene i hodet mitt der jeg ligger på puta og hjertet banker hardt. Jeg gråter, jeg gråter i natten over at jeg ikke klarte å redde Haakongutt, at jeg som mamma ikke klarte å få han med meg hjem. Hjelpesløsheten som jeg følte på sykehuset har blitt med meg i alle ukene etter Haakon døde i armene mine. Og med hjelpesløsheten følger det med dårlig samvittighet. Dårlig savittighet over at jeg lovte ham at alt skulle bli bra, at jeg skulle være der sammen med ham til vi skulle reise hjem, dårlig samvittighet over at jeg ikke klarte å holde det jeg lovte! Dårlig samvittighet over at det er jeg som puster!

Hver kveld kommer uroen over meg. Hver kveld så gruer jeg meg til natta! Når stillheten kommer i mørket, kommer også de øredøvende tankene om at det heller skulle vært meg! Det skulle vært meg og ikke Haakon. Hjelpesløsheten tar pusten ifra meg når tankene tvinger seg frem fra tiden på sykehuset! Nye, fortrengte minner fra det siste døgnet kommer til syne og plager meg! Så når søvnen endelig kommer er jeg utslitt. Så kommer drømmene, det er ikke uvanlig at jeg våkner med tårer på puta et par ganger i uka! Eller jeg våkner opp om morgenen og føler meg utslitt, før dagen i det hele tatt har begynt. Det er da den dårlige samvittigheten kommer…Hva om jeg ikke gjorde nok?

IMG_20171115_100528_514 - Copy

 

Det aller siste bildet!

Søvnen kommer ikke i natt heller. Jeg hadde en bedre periode i slutten av mai, men den varte ikke lenge. Etter omtrent tre uker var jeg tilbake med å stå opp etter jeg hadde lagt meg! Jeg klarer ikke å finne roen, pulsen stiger og tankene rundt Haakon slipper ikke taket. Savnet vokser for hver dag som går!

Det er så mange minner som strømmer på. Ting jeg før hadde glemt dukker opp ut av intet, ting vi snakket om, ting som ble gjort, ting vi lo av! Som f.eks. når jeg sitter og spiser frokosten min ved kjøkkenbordet og ser ut av vinduet. Ved campingen ligger jordbæråkeren og jeg ser oss to Haakon, så tydelig fra der jeg sitter. Det var en av de siste dagene i jordbærsesongen i fjor og de ved campingen hadde åpnet for selvplukk. Jeg husker så godt at vi skulle grille denne solfylte dagen og du mente det hadde vært godt med jordbær til dessert. Jeg var helt enig, men det ble på en betingelse og det var at du fikk være med å plukke! Gleden min var stor da du sa ja til dette. Men å gå de 50 metrene, det giddet du ikke, så sammen med storesøster som var på besøk satte vi oss til slutt i bilen og kjørte i knapt ett minutt opp til campingen. Stemningen var så god den dagen. Jeg følte på en så god og varm glede siden du hadde «tatt deg fri» fra dataspillingen og ble med oss. Disse stundene sammen med deg var gull verdt for mamma, Haakongutt!

Vi kosa oss i jordbæråkeren den dagen. Solen skinte, historier ble fortalt, ting jeg ikke visste fikk se dagens lys og vi spiste bær mens vi plukket! Latteren satt løst, fingrene ble røde og ryggen øm. Vi lo godt av at du aldri klarte å bøye deg å plukke, men måtte sitte på din vanlige måte, med knærne opp i haka! Minner ble tatt frem, smilet satt løst og mamma var lykkelig. Vi gledet oss til middagen og kjørte hjem når vi var ferdig med å plukkke. Vel hjemme ble du jammen med å renske bærene også. Vi satt ved det kjøkkenbordet jeg bruker å spise frokosten min ved, humoren din var lun og god, du var avslappet og glad, du spøkte og lo! Jeg var lykkelig.

Kjære Haakongutten min, husker du denne dagen? Husker du hvor god den dagen var? Du fikk begge favorittene dine denne dagen. Pappas grillmat og jordbær med masse sukker og vaniljesaus til dessert. Det gjør så vondt å tenke på at når Marianne knipset dette bildet av oss to, lite visste vi at det skulle bli det aller siste bilde! Jeg savner deg så fælt vennen, hver eneste dag! Noen ganger venter jeg bare på få se deg i døråpningen, at du kommer inn på stua, smiler til mamma med et glimt i øyet….Det gjør så fryktelig vondt at du er borte Haakongutt, jeg skulle gitt hva som helst for å få gitt deg en klem igjen og fortalt deg hvor høyt jeg elsker deg. Kan du være så snill å holde hånden min i natt, jeg trenger deg!

God natt vennen min, sov godt, mamma savner deg!

received_10155527812525081

Ren lykke på fire år og to små bein!

Huset er vasket, stolen er bært opp, lekekassa står ved peisen og det er is i fryseren. Alt er klart! Så tuter det en bil i oppkjørselen og jeg spretter opp. Nå kommer endelig Nehemiah, barnebarnet vårt på fire år. Verdens beste lykkemedisin, med verdens beste klemmer og smil.  Jeg tripper ned trappen og banker på vinduet på bilen. Marianne åpner døren og endelig får jeg denne lykkeklumpen i armene mine. Det er bare smil og klemmer og vi er skjønt enige om at vi har savnet hverandre masse! Når Nehemiah var liten kjempet jeg hardt om å få han til å si «bæstemor» før mormor. Etter en god uke med hardtrening fikk jeg lønn for strevet og jeg ble «bæbo»! Og det var jeg mer enn fornøyd med.

Dagen fløy avsted og det ble kveld. Vi rusler inn på badet og får av klærne og på med nakkisen. Så får han stå på dolokket for nå skal tenner pusses. Og vi klarer å tulle med å spytte i vasken, pusse kinnene, sprute med vann så latterkrampen tar oss. Han av bæbo, jeg av han. Med fluortabletten i munnen rusler vi hånd i hånd inn på soverommet til bæbo og bestefar. Der står sengen, men Nehemiah legger seg alltid opp på koseputa si i senga til bæbo. Og det er i denne stunden de beste samtalene kommer.

Vi løser forskjellige problemer, som f.eks. hvordan vi skal klare å spise smågodt uten at mamma merker det! Om vi skal tørre å ta hageslangen og sprute på bestefar. Vi diskuterer om hva som er best på oppå pannekaka, jordbær eller blåbær. Der blir vi ikke enige. Men vi blir enige om at det er rart at en åme kan bli til en pupp (masse knis), den skjønner vi ikke helt.  Han er også ganske så bestemt at det er her han vil bo, hjemme hos bæbo og bestefar! Så er det natta og lykketrollet sier «natta bæbo, sov godt, gla i dæ» og sovner på koseputa si!

IMG_3933

Dagene flyr avsted og vi rekker å gjøre masse. Vi spiser pannekake med jordbær til frokost, leker ute i sola, Nehemiah bader i stampen ute på plena, spiser lunsj på golvet i stua foran Ipaden. Leker med vannpistolen og tømmer vann utover hele plattingen. Så får vi spist smågodtet uten at mamma merker noe også, og det er da det smaker aller best. Det går unna med isen i fryseren.  Så kommer dagen da lykketrollet mitt skal dra hjem igjen. Tårene kommer fort, bæbo har aldri vært god på å si hadet til de hun bryr seg om. Men vi har en avtale, når vi savner hverandre skal vi ta opp telefonen og ringe! Da blir alt så mye bedre! Gla i dæ Nehemiah!

IMG_3803